2012

343px-UEFA_Euro_2012_logo.svg

EURO 2012
8. juni – 1. juli 2012
Vertsnasjoner: Polen og Ukraina

Finale
Spania – Italia 4–0

Toppscorere (3 mål)
Mario Mandžukić (Kroatia), Mario Gómez (Tyskland), Mario Balotelli (Italia), Cristiano Ronaldo (Portugal), Alan Dzagoev (Russland), og Fernando Torres (Spania)

Tallenes tale
16 medvirkende lag. 76 mål på 31 kamper. Totalt 1,440.896 tilskuere, på åtte stadioner i åtte byer i to land:
Polen: Warsawa, Gdańsk, Wrocław og Poznań
Ukraina: Kiev, Lviv, Donetsk og Kharkiv

EURO 2012
Det 14. europeiske mesterskapet i fotball ble igjen delt mellom to nasjoner. Også denne gang mellom to nasjoner – som i mesterskapet fire år tidligere – var de to vertsnasjonene uten store EM-meritter: Polen var med i EURO 2008 for første gang mens Ukraina aldri hadde klart å kvalifisere seg til sluttspillet tidligere. En annen detalj verdt å få med seg, er at bare var andre gang mesterskapet ble avholdt i Øst-Europa; i 1976 var Jugoslavia vertskap.

Den økonomiske situasjonen i Polen og Ukraina gjorde at UEFA faktisk leide stadionene og betalte leie for dem, for å ikke belaste vertsnasjonenes økonomi mer enn nødvendig. De fleste stadionene ble faktisk bygget for turneringen. Den svært anstrengte økonomien i både Polen og Ukraina var også grunnlag for mange bekymringer før mesterskapet startet: Ville stadion-anlegg, treningsanlegg, innkvartering for spillere og landslagsstabene bli ferdigstilt i tide? Infrastruktur var også et stort problem, og Ukraina ble innvilget vertskaps-status bare fordi de lovet å utbedre landets vei- og jernbanenett i betydelig grad. Særlig Ukraina hadde også store problemer med å innordne seg Europas krav om politisk ytringsfrihet, og var midt i flere betente situasjoner med klare overtramp av menneskerettigheter. I tillegg slet begge nasjoner med utbredt korrupsjon, en eksplosjon i prostitusjon og trafficing kom plutselig på dagsordenen, samt astronomiske prisstigninger i hotellpriser for tilreisende fans. Og på toppen av det hele var det undersøkelser og høringer om utbredte rasistiske og nazistiske holdninger som viste seg under kamper i de to lands ligaer, og utbredt hooligansime rettet mot minoriteter. Da flere bombeeksplosjoner fant sted i april 2012, var man engstelige for at arrangementet i verste fall måtte flyttes, men det roet seg. Det var mye bråk underveis, men av landene som ble bøtelagt for bråk og rasisme etter mesterskapet var ikke Polen og Ukraina – det var derimot Spania, Russland, Kroatia og Tyskland.

Det var altså ganske mye utenom fotballen som opptok UEFA i årene og månedene før avspark. Men det er rart hvordan man kan skyve problemene under teppet og fremstille seg selv som uskylden selv, bare man må. Og UEFAs granskninger fant ikke noe å utsette på arrangørene etter en befaring i 2011, og ga klarsignal til mesterskapet året etter.

EURO 2012 ble det siste mesterskapet med 16 deltager-lag; fra og med 2016 er det som kjent 24 lag i sluttspillet. 51 lag deltok i kvalifiseringsspillet om de 14 ledige sluttspills-plassene; Polen og Ukraina var automatisk kvalifisert som vertskaps-nasjoner. 12 av de 16 kvalifiserte nasjonene deltok i mesterskapet fire år tidligere.

Ukraina var som nevnt eneste debutant i et sluttspill, men de hadde deltatt tidligere som del av Sovjetunionen. Tyskland hadde mesterskaps-rekorden, med ti tidligere mesterskap. Irland var bare med for andre gang og var det eneste laget som stilte uten spillere fra nasjonal liga, mens England var det eneste laget der alle spillerne spilte i hjemlig liga. Og Spania kunne bli historiske her: Dersom de skulle vinne, ville de være første nasjon til å forsvare en tittel – og bli første nasjon til å gjøre det mens de også var regjerende verdens-mestre.

Gruppene ble trukket slik:

Gruppe A
Hellas, Polen, Russland og Tsjekkia

Gruppe B
Danmark,Nederland, Portugal og Tyskland

Gruppe C
Irland, Italia, Kroatia og Spania

Gruppe D
England, Frankrike, Sverige og Ukraina

De 31 kampene ble spilt på åtte stadioner i de to landene, der Ukraina huset 16 kamper, Polen 15. Finalen ble spilt på Olympia-stadion i Kiev, foran 63.170 tilskuere.

Vertskapsbyene var:
Polen: Warsawa, Gdańsk, Wrocław og Poznań
Ukraina: Kiev, Lviv, Donetsk og Kharkiv

EMs første kamp gikk mellom vertsnasjon Polen og 2004s sensasjon, Hellas. Begge lag ble ansett for å i beste fall være outsidere i mesterskapet mens Polens hjemmebanefordel burde gi dem en liten fordel. Hellas hadde i kvalifiseringsspillet vist at de var like tøffe og innbitte som under Otto Rehhagels dager, så utfallet var det få som sa seg sikre på før kampen. Polakkene kom best i gang, med store sjanser etter bare noen minutter, ansporet av et overmåte entusiastisk hjemmepublikum på stadion i Warszawa. Dominansen fortsatte og etter 17 minutter fikk Robert Lewandowski hodet på et innlegg og det stod 1–0. Ved pause burde det vært både to og tre mål til, men istedenfor var det Hellas som utlignet tidlig i andre omgang, etter at laget hadde fått en mann utvist pga. holdning. Og det var Hellas som holdt føringen, hadde de største sjansene og fikk også et mål til annullert pga. offside. Ingen drømmestart for Polen, men en kamp som ga publikum masse sjanser og situasjoner, og satte en fin standard for resten av mesterskapet.

I den andre kampen skulle Russland ut mot Tsjekkia. Dette var heller ikke en kamp mellom to nasjoner som ble løftet frem som potensielle mesterskaps-favoritter, men Russland hadde et ungt lag på gang – under sin nederlandske trener Dick Advoccat – med spillere som kunne prestere på et svært høyt nivå. Og det viste de i denne kampen. De kom tregt i gang, og lot tsjekkerne ta føringen fra begynnelsen av. Men så snudde kampen. Etter en kontring, der tsjekkerne ble fullstendig utspilt, stod det 1–0 etter 15 minutter. Russerne dominerte fullstendig og økte ledelsen, og burde også de fått flere mål før pause. Etter pausen utlignet tsjekkerne, men den russiske dominansen fortsatte og angrepene bølget på. Resultatet ble til slutt 4-1 til Russland, som plutselig fremstod som et lag man følte man måtte regne med i turneringen.

I den andre gruppe-runden, skulle først Tsjekkia ut mot Hellas. Man skulle tro at tsjekkernes ydmykende tap mot Russland, kanskje hadde svekket moralen, men det motsatte viste seg å være tilfelle. Allerede etter 6 minutter i første omgang stod det 2–0, før grekerne i det hele tatt hadde fått spilt seg varme. Grekerne spilte seg mer og mer inn i kampen, og fikk en redusering fem minutter ut i andre omgang, men tannløse spisser og lange baller ble for enkelt for de tsjekkiske spillerne å forsvare seg mot.

Når så optimistiske Russland møtte et Polen som gjerne ville bevise noe, var dette dessverre en kamp som også utspilte seg utenfor stadion. Et kjølig forhold mellom Russland og Polen på det politiske nivået, viste seg også i heftige gatekamper mellom polske og russiske supportere i forkant av kampen. Mye skyldtes at over 5000 russere valgte å marsjere gjennom gatene i Warszawa, for å markere Russlands Dag – en minnemarkering for slutten på den sovjetiske unionen. Dette ble selvsagt opplevd som både krenkende og provoserende, og polske mot-demonstranter møtte opp i stort antall. Nær 200 mennesker ble arrestert etter opptøyene.

Dette var det triste bakteppet for gruppens mest avgjørende kamp. Polen måtte ha seier, og med seier var Russland kvalifisert til utslagsrunden. Under et øredøvende leven var det Polen som kom best i gang. De produserte et par gode muligheter og fikk et mål annullert for offside, før russerne begynte å spille seg inn i kampen. Russland begynte slik de hadde spilt mot Tsjekkia, litt bakpå og uten noen dominans. Nå kom sjansene og etter nesten 40 minutter headet Dzagoev ballen i mål etter et frispark fra Arshavin. Polakkene svarte med store sjanser både før og etter pausen, russerne ble trengt bakover og i det 57. minuttet kom endelig utligningen. Begge lag forsøkte nå å ta styringen, men ingen av lagene klarte å dominere, og kampen endte 0–0. Det var et resultat ingen av dem var særlig fornøyd med, selv om begge hadde muligheten til å gå videre med et godt resultat i siste kamp.

Før tredje runde var gruppe A egentlig helt åpen, med en liten fordel til Russland og Tsjekkia. Men resultatene fra begge kamper ville være avgjørende for alle fire lag. Polen hadde ikke imponert på hjemmebane, med to uavgjort-kamper. De var klar over at en seier mot Tsjekkia ville føre dem til kvartfinalene. Men historien var mot dem: Polen hadde aldri tidligere vunnet en kamp i et EM-sluttspill. Tsjekkia var avhengig av resultatet i den andre kampen dersom de selv spilte uavgjort mot Polen. En ytterligere heftelse – som begge lag slet med – var et styrtregn, som gjorde banen bløt og uforutsigbar; finspill var ikke en mulighet. Polen begynte som i de to andre kampene, i et forrykende tempo. Men tsjekkerne var laget som hadde imponert mest i gruppen, og hadde også flere store sjanser. Kampen bølget frem og tilbake, og hvert lag kunne med litt flaks gått opp i ledelsen. Etter hvert som polakkene løp seg slitne, tok tsjekkerne over dominansen mer og mer. Utover i andre omgang falt Polen mer og mer sammen, mens Tsjekkia tok over ballbesittelsen, med pasningssikre midtbane-spillere og raske flankespillere. Etter et halvhjertet Polsk angrep, kontret tsjekkerne og etter 72 minutter fikk Tsjekkia det forløsende målet. Polakkene hadde nå alt å spille for, men klarte ikke å samle seg og noen halvhjertede forsøk senere kunne Tsjekkia feire kvartfinale, mens vertsnasjonen – til stor fortvilelse for det hjemlige publikum – måtte innse at de nok en gang hadde røket ut, i gruppespillet, og ikke bare det: De kom sist og var gruppetaper, med bare to poeng.

I den andre kampen kunne en seier føre begge lag til kvartfinalene. Russland hadde et overtak, med seier i første kamp, og var videre med uavgjort, mens Hellas måtte vinne. Russerne kom til kampen med stor selvsikkerhet, for omstendighetene var på deres side, de hadde spilt god fotball og Hellas hadde ikke imponert i sine to kamper. Ikke overraskende var det også russerne som kom best i gang, med flere sjanser, de holdt ballen og dominerte midtbanen. Og likevel klarte de ikke å få ballen i mål, tross gjentatte store sjanser. Og rett før pause skjedde noe tvert i mot spillets gang, da Hellas gikk opp til 1–0. En klareringsfeil ble snappet opp av Karagounis, som fyrte av en ball som var så hard at den var utagbar for den russiske målvakten. Grekerne ble løftet av målet, men da nyheten kom om at Tsjekkerne hadde gått opp i ledelsen, hadde russerne ikke noe annet valg enn å satse alt på en utligning. En rekke store sjanser i de siste minuttene burde gått inn, mens flaksen var på grekernes side, og kampen endte med bare ett mål.

Hellas tok dermed andreplassen i gruppe A, foran Russland, på innbyrdes oppgjør. Og Tsjekkia ble gruppevinner med sine to seiere, og satte med det en litt merkelig EM-rekord: De ble første nasjon til å bli gruppevinner med negativ målforskjell – 4 for, 5 mot.

I gruppe B skulle først Danmark ut mot Nederland, før Tyskland møtte Portugal, i første runde. Ikke uten grunn ble dette benevnt som mesterskapets ”dødens gruppe”. Nederland hadde to spisser på topp – van Persie og Huntelaar – som begge hadde hatt svært gode sesonger på klubblagene. Og Danmark var levnet få sjanser og karakterisert som gruppens svakeste lag. Nederland begynte med en strøm av angrep, og det danske laget var knapt nok utenfor egen forsvarssone de første tyve minuttene. Så, tvers imot spillets gang, scoret danskene etter 24 minutter ved Krohn-Dehli. Det var et slag mot nederlendernes innsats, som nå nådeløst gikk til angrep. Til pause kunne de ledet med flere mål, men danskene klarte – med hardt spill og litt flaks, å holde på ledelsen. Etter pausen fortsatte kampen i samme spor: Nederlenderne sendte bølge etter bølge av angrep mot det danske målet, men danskene stod det av. Nederlenderne endte opp med 29 målsjanser – men tapte åpningskampen 1-0 til et dansk lag alle hadde avskrevet før mesterskapet var kommet i gang. Og det skulle bare bli verre for nederlenderne.

I den andre kampen ble det langt færre sjanser å juble for. Tyskland og Portugal spilte avmålt og reservert besittelsesfotball, og det ble knapt notert en sjanse i løpet av første omgang. I det foregående mesterskapet ble kampen mellom dem en klassiker – da vant Tyskland tilslutt 3-2. Det var lite som tydet på at denne kampen skulle gå inn i historien som annet enn et stort gjesp. Portugal hadde et skudd som traff undersiden på tverrliggeren, men reprisene viste at ballen ikke var over linjen; dette var også det eneste som vekket publikum på tribunene. I andre omgang styrte Portugal kampen, men presterte få sjanser. Og etter 70 minutter gjorde Tyskland det tyskere gjør så godt i fotball – de kontret. Og Gómez headet Tyskland i ledelsen. Etter det var det stort sett bare Portugal. De kom mot det tyske målet med teknisk presisjon og hurtighet, men keeper Neuer og forsvaret ofret seg, og Tyskland kunne innkassere tre poeng i en kamp der de ikke hadde imponert med annet enn forsvarsspillet.

I neste runde var Portugal ute etter å reise fanen, og selv om Danmark hadde vunnet sin kvalifiseringsgruppe til EM foran Portugal, veddet de fleste på Portugal i kampen dem imellom. Portugiserne hadde blitt kritisert etter kampen mot Tyskland for å være reserverte og defensivt anlagt, men mot danskene tok de føringen og allerede ette 24 minutter stod det 1-0 ved Pepe. Før pause stod det 2-0, og da våknet danskene. Bendtner headet en stuss fra innlegg inn i lengste hjørne, og selv om Portugal ledet, var det åpenbart at danskene hadde mer inne. I andre omgang sløste Portugal med flere store sjanser, og Real Madrid-stjernen Ronaldos frustrasjon økte med hver ball som gikk over eller ble reddet. Istedenfor var det danskene som utlignet etter 80 minutter i forsvar. Bendtner igjen, hamret inn målet. Portugal hadde nå kniven på strupen, og svarte med å hamre løs mot det danske forsvaret. Og tre minutter før full tid, fikk Varela muligheten to ganger – første gang gikk rett på keeper, men andre forsøk gikk forbi, og Portugal kunne ta med seg tre poeng i en kamp som hadde den nerve og underholdning som en EM-kamp burde ha.

Nederland hadde også noe å spille for, etter det forsmedelige tapet mot Danmark i første runde. Internasjonale mesterskap er fulle av store oppgjør mellom de oransje og den tyske fotball-maskinen. Dette var fjerde gangen de tørnet sammen i et EM-sluttspill, og alt lå til rette for et nytt klassisk oppgjør. Nederlenderne kom beste i gang, og etter ti minutter hadde de spilte seg til to store sjanser, men tuslet bort begge to. Det ble tyskerne som tok ledelsen, med et mål som begynte med at de spilte seg tvers igjennom det nederlandske laget før Gómez satte ballen sikkert bak den nederlandske målvakten. Nederlenderne svarte, tyskerne hadde flere store muligheter, kampen vekslet fra mål til mål. Det ble tyskerne som scoret igjen, og igjen ved Gómez etter 38 minutter. Nederlenderne fortsatte å spille seg til muligheter, men avslutningene ga ikke avkastning. Utover i andre omgang var det mye uflaks som forhindret redusering, og frustrasjonen begynte å vise seg. Da var det van Persie fant nettmaskene med et lavt skudd i høyre hjørne, og nederlenderne fant nytt håp. Men tross at de nå hadde både ball og kampen, var det tyskerne som nesten scoret igjen. Nederlenderne klarte ikke å komme nær nok til å skape store sjanser, og måtte tilslutt innse at en plass i kvartfinalen plutselig hang i en veldig tynn tråd, etter to strake tap. Tyskerne, derimot, kunne juble over at de var mer eller mindre sikret avansement.

I siste runde var situasjonen den at Tyskland var videre med poeng mot Danmark, mens Portugal var videre med poeng mot Nederland dersom Danmark tapte for Tyskland. Nederlenderne måtte vinne sin kamp med to mål og Danmark vinne mot Tyskland, for at de skulle ha en sjans.

Presset på de oransje var derfor ganske betydelig da de gikk ut på banen for å møte Portugal. De stilte med et lag toppet med angrepsspillere, og gjorde det klart at de spilte på de mulighetene de hadde. Og etter bare 11 minutter betalte strategien seg, da van der Vaart ga dem ledelsen. Ronaldo hadde så langt hatt en svært god turnering, tross få mål så langt. Nå var det han som stod for brorparten av sjansene og som stod for utligningen etter 28 minutter med en ballsikkerhet som ristet av seg de nederlandske forsvarsspillerne. Han burde hatt flere nettkjenninger, men nederlenderne hadde enn så lenge flaksen på sin side og tross flere store muligheter fra Ronaldo, stod det uavgjort til pause. Etter hvilen var det Portugal som stod for spillet og sjansene, med flere muligheter som kunne gitt dem ledelsen. Nederland kjempet imot og så ut til å kunne klare i det minste en uavgjort, da Ronaldo avgjorde kampen etter 74 minutter. Nederlenderne kjempet for en utligning, Ronaldo burde hatt minst et hat-trick, men kampen endte 2-1. Det holdt til kvartfinale for Portugal, mens Nederland måtte reise hjem i skam, som gruppetaper og null poeng, etter tre strake tap. Det var lite i dette laget som kunne minne om tidligere nederlandske mesterskapslag og det var med ett veldig, veldig lenge siden triumfdagene på slutten av 1980-tallet.

Den siste gruppekampen stod mellom Tyskland og Danmark, som hadde en sjanse til å kapre kvartfinaleplassen foran tyskerne med seier – ettersom Portugal hadde vunnet sin kamp. Det ble skrevet mange spaltemetere om møtet de to imellom i finalen i 1992, der Danskene sensasjonelt vant mesterskapet. Men 1992 var også lenge siden. Og tyskerne visste bedre enn å undervurdere danskene. De startet kampen med stormløp mot det danske målet, i et forsøk på å punktere kampen så tidlig som mulig. Tyskland produserte flere store sjanser mot et dansk forsvar som ganske tidlig begynte å vise svakheter. Etter 19 minutter kunne Podolski hamre inn ledelsen i sin 100. landskamp, men danskene svarte nesten umiddelbart og med effektivt kontringsspill utlignet de ved Krohn-Dehle bare få minutter senere. Og selv med tysk dominans, kunne flere brudd og kontringer gitt danskene ledelsen. Det ble en fysisk tøff kamp, der danskene blant annet ble snytt for straffe. Sjanser til begge lag kunne sende hvert lag videre, men det var til slutt tyskerne som hadde marginene på sin side. I det 80. minutt satte Bender ballen forbi danskenes keeper på et innlegg, og daskenes store muligheter gikk alle utenfor mål. Danskene var ute, og Tyskland ble gruppevinner med tre seiere. Men de hadde hatt flaks og marginer på sin side i avgjørende øyeblikk. Med seg tok de Portugal til kvartfinalene.

En av kampene det var knyttet størst forventninger til i gruppespillet, var oppgjøret mellom Spania og Italia i gruppe C. I gruppe med Irland og Kroatia var de to klare favoritter, og ikke bare det – de var de to siste verdensmestere. Det lå både prestisje og historie til grunn for kampen. Begge startet med defensive formasjoner. Italia forsterket midtbanen og spilte med libero; Spania spilte uten egentlige spiller, og med en forsterket sentral midtbane. Spania var, som regjerende EM- og VM-mestere, naturlig nok favoritter, men det var italienerne som kom best i gang. De produserte en håndfull store sjanser før spanjolene etter hvert spilte seg inn i kampen. Men det var Italia som stod for de største sjansene, og Spania kunne takke keeper Casillas for at det var målløst til pause. Etter pause fortsatte den Italienske dominansen, med et lag som viste seg å være langt mer gjennombrudds-farlige enn de mer ballbesittende og pasningsglade spanjolene. Det ga også resultater, da Di Natale endelig fikk ballen forbi Casillas på et innlegg som gikk bak ryggen på det spanske forsvaret. Det kunne virke som Italia hadde taket på kampen, men bare fire minutter senere utlignet Spania, ved Fabregas. Spania gjorde så flere offensive bytter, og de tok over mer av spillet og angrepsmulighetene. Italia kunne dog stukket av med seieren, men marginene tilhørte Spania. De regjerende mesterne hadde ikke vist seg fra sin beste side, mens Italia hadde – tross poengtap – vist at de var klare utfordrere til mesterskapstittelen.

Kroatia og Irland var en like åpen kamp som det latinske oppgjøret hadde vært det. Irland deltok i et EM-sluttspill for første gang på 24 år, og de irske tilhengerne var mange og i usedvanlig godt humør. Irland hadde imponert i kvalifiseringsspillet og kom til EM med klokketro på at de kunne matche all motstand. Det skulle ikke gå helt slik, men det er noe med den irske innstillingen som gjør at de grønnkledde skaffer seg fans langt ut over egne landegrenser. Mot Kroatia fikk de seg en realitetssmekk da de lå under etter bare tre minutter. Irene kom seg så høyere opp på banen og begynte å presse kroatene, og etter et frispark kom utligningen. Irland hadde begynt med en defensiv formasjon og satset på kontringsspill, mot et langt mer offensivt anlagt kroatisk lag, som viste seg som både raske og ballsikre. Like før og rett etter pausen scoret kroatene og tok mer eller mindre luven av irene. De hadde lite å stille opp med av kreativt angrepsspill. Kroatia dominerte midtbanen, med Modric og Rakitic, og lot aldri Irland få spille seg til sjanser igjen.

I neste kamp var det to lag som begge hadde imponert i sin åpningskamp, som møttes. Italia hadde, tross uavgjort-resultat mot Spania, vist at de hadde mye å gå på, mens Kroatia hadde dominert og vunnet forholdsvis enkelt mot Irland. Men Spania var fremdeles gruppe-favoritten og begge lag visste at begge lagene ikke kunne gå videre sammen Spania – dersom det skulle falle seg slik. Noe det også gjorde, i og med at Spania gjorde kort prosess mot Irland i den andre runde-kampen og vant 4-0 i en ren utklassings-oppvisning. Italia på sin side, tok grep om kampen mot Kroatia og dominerte stort i en første omgang der Balotelli hadde bestemt seg for å senke Kroatia på egenhånd. Men det var Pirlo som scoret, etter nær 40 minutter, og de fleste trodde at italienerne hadde denne kampen. Men i andre omgang stod Kroatia mye høyere på banen, midtbanen presset italienerne bakover og kroatene begynte å produsere muligheter. Det stoppet opp for Italia mens Kroatia spilte seg nærmere og nærmere en utligning – som kom etter vel 70 minutter, ved Mandžukic. Store sjanser til Italia i de siste tyve minuttene resulterte ikke i noe seiersmål – og begge lag var klart misfornøyd med å bare få med seg ett poeng fra kampen

Foran den siste og avgjørende kampen i gruppen, ville en seier til Spania og Kroatia kvalifisere dem til kvartfinalene, mens uavgjort ville bety at de var avhengig av resultatet i kampen mellom Italia og Irland. Det verserte konspiratoriske teorier i forkant av kampen, der italienske journalister og fans var overbevist om at Spania og Kroatia ville spille 2-2 – og dermed sende dem ut av EM. I så fall var dette en plan verken spanjoler eller kroater hadde gått med på, for kroatene viste seg å være svært lite åpne for det spanske angrepsspillet, og forsvarte seg med nebb og klør. Spania hadde ballen overlegent mest, men klarte aldri å knekke det kroatiske forvaret. Det stod 0-0 til pause. Den andre omgangen fortsatte i samme spor, med spansk ballkontroll og hardtarbeidende kroater, som tålmodig ventet på kontringssjanser. Midtveis i omgangen byttet Kroatia inn flere angrepsspillere, for å sikre seg i forhold til en eventuell italiensk seier i den andre kampen. Dette åpnet oppgjøret, da et mer angrepsvillig kroatisk lag ga spanjolene mer rom på midtbane og i angrep. Begge lag spilte seg til store sjanser. Kroatia ble snytt for en straffe, og ble straffet selv da spanjolene kort tid etter spilte seg tvers gjennom forsvaret og scoret – etter 88 minutter. Spania var gruppevinner og klare for kvartfinalen.

I den andre kampen var Irland allerede ute, mens Italia behøvde en seier for å være helt sikre på avansement. De skiftet derfor formasjon, forsterket midtbanen offensivt og pushed flere i angrep. Irland spilte for æren og kjørte over Italia i åpningsminuttene, men uten resultat. Italia spilte seg mer og mer dominerende, og scoret etter 35 minutter. De hadde nå tatt over kampen, og utover i andre omgang senket de tempoet og begynte sitt sedvanlige kontrollerende spill. Dette ga Irland et par muligheter, men da de fikk en mann utvist, svant håpet om poengdeling. Italia fikk corner like etterpå, og i det 90. minuttet kunne Balotelli sende ballen utagbart over Irlands målvakt, Shay Given. Med seier tok Italia andreplassen i gruppen, poenget foran Kroatia, mens Irland ble sendt hjem med tre strake tap – en skjebne det skal mye Guinness til for å bøte på.

 

I gruppe D skulle vertsnasjon Ukraina ut mot England, Frankrike og Sverige, og de to gruppefavorittene England og Frankrike var først ute. Roy Hodgson hadde nettopp tatt over England, og organiserte laget i en klassisk 4-4-2-formasjon. Frankrike hadde på papiret et langt sterkere angrep, men måtte spille seg gjennom et velorganisert Engelsk forsvar for å kunne vise seg frem. Kampen begynte med et Frankrike som satte tempo i kampen, mens England spilte disiplinert og ventende. Et par sjanser til begge lag, men i det store og hele var den første halvtimen ganske statisk. Da fikk England et frispark ute på høyre side. En lang skrudd ball traff Lescott, som hamret inn scoringen med hodet. Frankrike gikk umiddelbart i angrep og utlignet nesten med det samme, men England slapp med skrekken. Men franskmennene kjørte nå kampen, og fem minutter før pause kom scoringen. Det stod uavgjort ved halvspilt kamp. I andre omgang var det Frankrike som stod for mye av spillet – og de få store sjansene – men kampen ebbet ut med uavgjort resultat, og for de mer upartiske tilskuerne hadde det hele vært en lite minneverdig affære.

Selv om Frankrike og England var åpenbare favoritter i gruppen, var det ingen som helt avskrev de to andre nasjonene. Ukraina hadde hjemmebane og Sverige hadde Zlatan Ibrahimovich. Og det var han som ga svenskene ledelsen, drøye syv minutter inn i andre omgang. Første omgang hadde vært en heller daff opplevelse, men målet fikk opp tempoet. Ukraina stilte med gode flankespillere, som utfordret Sveriges forsvar gang på gang. Og bare tre minutter etter at Sverige gikk opp i ledelsen, kom utligningen ved Shevchenko. Ti minutter senere headet han inn seiersmålet, fra en corner. Sverige forsøkte å utligne, men forsøkene ble for tamme og vertsnasjonen tok med seg tre viktige poeng fra første runde.

I neste runde skulle vertsnasjonen ut mot Frankrike, og kampen ble spilt i et øsende pøsende torden- og regnvær som nær truet med å få kampen avlyst. Etter noen minutter fant man ut at det ikke gikk an å spille fotball med vann til over anklene, og publikum måtte finne seg i å vente i over en time før kampen ble blåst i gang igjen. På en glatt og vanskelig bane, var det Frankrike som kom best i gang. Et par sjanser resulterte dog ikke i noen scoring, Ukrainas Schevchenko hadde et par gode sjanser, men det stod 0-0 da dommeren blåste til pause. Snaue ti minutter ut i andre omgang gikk Frankrike opp i ledelsen, når Menez smalt ballen forbi den ukrainske målvakten etter et franske stormløp ned venstre flanke. Ukraina klarte ikke komme opp med noe godt svar på den franske dominansen, og franskmennene fortsatte med å score igjen bare tre minutter senere. Resten av kampen kontrollerte de og kunne uten stor innsats innkassere tre viktige poeng.

Kampen mellom England og Sverige skulle da bli et mer underholdende oppgjør. England hadde ikke imponert som defensivt orientert lag i første kamp, og Sverige la seg også lavt. Det ble en kamp uten spill av stor kvalitet, men til gjengjeld hadde den nok av spenning og avgjørende situasjoner. Begge lag hadde store sjanser i begynnelsen av kampen, før England tok over og begynte å få spillet inn i sitt – om sant skal sies, ganske vinglete – spor. De tok ledelsen etter 23 minutter ved Carroll, forsvarte seg god og disiplinert, og kunne gå til pause med ledelse. Men så fikk de seg en nesestyver i begynnelsen av andre omgang, da de ga Sverige utligning med et selvmål. Så fikk Sverige frispark, og en umarkert Mellberg kunne enkelt heade inn en ledelse. Det så mørkt ut for England, som ikke hadde markert seg med særlig overbevisende angrepsspill i de foregående tre omgangene av mesterskapet. Hodgson byttet innpå Theo Walcott, som bare få minutter senere sa takk for tilliten med et skudd etter en corner, som med litt flaks gikk inn. Svenskene kunne avgjort kampen, men dette var Englands dag. Etter 78 minutter kippet Walcott ballen inn i svenskens boks, og Welbeck kunne styre den forbi Sveriges keeper. England var med i konkurransen, mens Sverige var slått ut med én kamp igjen å spille.

Da de så møtte Frankrike, hadde de således bare æren å spille for. Men de spilte som om de fremdeles kunne gå videre, og tok franskmennene på sengen med aggressivt og spenstig angrepsspill. Franskmennene var hakket vassere, etter at de hadde kommet seg over Sveriges mangel på respekt, og hadde de største sjansene i kampens første omgang. Etter pausen var det dog svenskene som kom på banen med mest energi, og stort press og flere store sjanser fikk sin belønning etter ti minutter, da Ibrahimovich smalt til med en volley fra 16-meter streken etter et innlegg av Larsson. Frankrike hadde ikke dagen, noen en serie med halvhjertede angrep tydelig viste. Da Sverige scoret igjen, på overtid ved Larsson, var det tydelig pinlig for et landslag som før denne kampen hadde 23 kamper uten tap. Og selv om de var videre, ville de i kvartfinalen møte en motstander som var langt bedre enn et litt ustabilt svensk landslag som hadde en veldig god dag.

Gruppens siste kamp gikk mellom vertsnasjonen og England. Gruppe-tabellen var åpen, og England spilte for seier for å være sikre på avansement, og for å slippe å være avhengig av resultatet i kampen mellom Frankrike og Sverige. England stilte med Wayne Rooney på topp, som måtte stå over de to første kampene pga. suspensjon. Men Ukraina var også videre med seier, og var ikke interessert i å gi England frikort til neste runde. Men deres store spiller i turneringen, Shevchenko, var ute med et skadet kne. Likevel startet de med en massiv bølge angrep, som fikk England til å rygge nesten inn i eget mål. Omgangen ble av engelskmennene brukt til å spille seg inn i kampen. De hadde noen muligheter, på tvers av spillets gang, til å gå opp i ledelse, men det kunne like gjerne vært vertsnasjonen som ledet til pause. Etter hvilen kunne så Rooney gjøre EM-historiens enkleste mål, da han på et innlegg kunne heade ballen i mål fra en meters hold. Ukraina kjørte på og bare en god Joe Hart i mål og det faktum at de ble snytt for et mål, gjorde at England kunne ta tre poeng og sende turneringens andre vertsnasjon ut etter endte gruppespill. Ukraina tok tredjeplassen i gruppen, foran Sverige, basert på innbyrdes oppgjør. Det var en fattig trøst, for en nasjon som desperat hadde ønsket seg mer heder og ære. England var gruppevinner. De hadde slettes ikke imponert, men i en gruppe som var åpen helt til siste slutt var det faktisk noe å ta med seg.

Cristiano+Ronaldo+Czech+Republic+v+Portugal+5PkiLI-cibcl

Kvartfinalene ble trukket slik:
Tsjekkia – Portugal
Tyskland – Hellas
Spania – Frankrike
England – Italia

En av turneringens store spillere hadde vært Portugals Ronaldo. Tsjekkerne visste dette, og la opp taktikken sin deretter. De la seg bakpå, sveiset lagdelene sammen for å unngå rom, og drepte alle portugisiske forsøk på gjennombrudd. Den første halve timen bør på lite sjanser til noen av lagene. Mot slutten av den første omgangen hadde Ronaldo et par store muligheter, tsjekkerne hadde et par kontringsforsøk det ikke ble noe av, men de hadde flaksen på sin side og det gjorde at det stod 0-0 til pause. Etter hvilen økte portugiserne tempoet, og nå var det tsjekkernes kontrings-strategi som fikk unngjelde mot et lag som lå med konstant press mot deres mål. Tsjekkerne spilte farlig mot ballsikre portugisere med å legge seg lavt, noe som til slutt resulterte i en scoring – som ble avblåst for offside. Angrepene fortsatte og det var vel bare rett og rettferdig at det var banens beste spiller – Ronaldo – som tilslutt overlistet Chelseas Petr Cech med en heading etter et innlegg Moutinho. Tsjekkerne kom nå fremover på banen, men det var for sent. Portugiserne kunne fortjent kontrollere kampen til en plass i semifinalene.

Tyskland kom til kvartfinalene med tre seiere fra gruppespillet, og gjorde – overraskende for mange – en del endringer i laget før møtet med Hellas. Flere sentrale spillere fikk begynne på benken, men det var lite som tydet på at det var fordi tyskerne undervurderte Hellas. Grekerne spilte som før, med et sterkt disiplinert forsvar og teknisk dyktige angrepsspillere som kunne snu og kontre raskt. Det viste seg at Tysklands trener Löw nok hadde en tanke med skiftene, for de unge spillerne han satte inn var teknisk sterke og raske – gode egenskaper å ha mot dominerende forsvarsspillere på et lag som spilte ganske annerledes enn lagene tyskerne hadde møtt i gruppespillet. Tyskerne kom som forventet best i gang og fikk et mål annullert for offside bare minutter etter kampstart. De tyske angrepsspillerne slet det greske forsvaret i filler, og de spilte seg til en rekke store muligheter utover i omgangen; det manglet bare gode nok avslutninger. Men presset var overveldende og noe måtte gi etter. Da det nærmet seg pause, var det Lahm som kom med forløsningen – et raid nedover venstresiden, skrått inn i midten og et utagbart skudd i bakerste hjørne. Tyskerne kunne senke skuldrene og gå til pause med en mer enn fortjent ledelse. De burde ledet mye mer, så derfor ble de tatt litt på sengen da grekerne eter pause kom på banen og spilte dem dypt ned i eget forsvar. Utligningen kom fem minutter inn i omgangen, da Samaras satte inn scoringen fra kort hold. Men det var det nærmeste grekerne kom en seier. For nå tok tyskerne over igjen, og bare få minutter senere gikk de opp i ledelsen ved Khedira, som smalt et innlegg på volley inn like under tverrliggeren. Da det nærmet seg 70 spilte minutter headet Klose inn det tredje målet på et frispark fra Özil. Og da det fjerde målet kom bare minutter senere –dette på en fremspill også fra Özil, der Kloses skudd ble reddet og der Reus’ skjøt returen i nettaket på volley – hadde grekerne lite å spille for. De fikk en redusering minuttet før full tid, på straffe, men kampen var i realiteten over for lenge siden. Tyskland hadde imponert stort, og hadde fortjent et resultat som bedre viste frem hvor overlegne de egentlig hadde vært.

Spania og Frankrike var to lag som møtte hverandre med gjensidig respekt. Spania trakk angrepsrekken ned på midtbanen, Frankrike samlet lagdelene for å gi det spanske tiki-taka spillet så lite rom som mulig. Spanjolene kom best i gang og brukte flankene, der det var mer rom, men uten spillere på topp gikk ballen i bena på franske forsvarsspillere. Spanjolene presset på, og etter 19 minutter fikk de uttelling ved Alonso, som headet inn et innlegg fra høyre. Dette endret kampen. Spanjolene kunne nå kontrollere og spilte ballbesittende fotball på midten, mens franskmennene måtte fremover og jage. Utover i andre omgang ble det mer og mer klart at Spanias strategi var vellykket, og de kvalte all kreativitet og liv ut av kampen, til stor fortvilelse for de som var kommet for å se et spennende oppgjør. Frankrike gjorde offensive bytter og hadde sine sjanser; hadde bare en av dem resultert i en utligning, ville nok kampen sett annerledes ut. Men det var Spania som holdt på ballen, og da de fikk straffe på overtid – også den satt i maskene av Alonso – var resultatet gitt.

Både England og Italia hadde overgått kritikernes forventninger i gruppespillet, og det overrasket flere at England sågar gikk videre som gruppevinner. De hadde på veien kjempet tappert og høstet mange lovord, og stilte med sin 4-4-2 formasjon, mens Italia fortsatte sin kontringsbaserte strategi med tung forsvarsmessig fundering. Det skulle likevel vise seg å bli en svært underholdende kamp, der Italia hadde en kjempesjanse allerede etter få minutter og England som kontret seg til en mulighet bare få strakser senere. Mulighetene bølget fra side til side, men ingen av lagene klarte å få hull på byllen. Andre omgang begynte som den første sluttet, med et Italia som produserte en rekke store muligheter. England byttet til en mer offensiv formasjon, og kom seg inn i kampen igjen. Men det gikk til ekstra-omganger, og Italia var den største trusselen, med flere spillere som kunne snu og avgjøre kampen enn det England hadde. Da Nocerino headet inn en scoring, trodde de fleste at kampen var avgjort, men målet ble korrekt avblåst for offside og kampen gikk til straffekonkurranse. Det var en situasjon England hadde vært i før, og som regel med en lite heldig utfall; de hadde bare vunnet én straffespark-konkurranse tidligere, og det var mot Spania i mesterskapet i 1996. Statistikken talte for Italia. Derfor kom det som mer enn et håp at Montolvia bommet på italienernes andre straffe; plutselig var det England som var i føringen. Pirlos Panenka-straffe var kanskje det som satte støkk i engelskmennene igjen, for Young traff så tverrliggeren og da Cole også bommet mens Diamanti traff, gjentok historien seg med brutal tyngde for det engelske laget.

Italia var videre og ble trukket med Tyskland i semifinalen. Ingen lett motstander, for Tyskland hadde hevet seg – på sedvanlig vis – gjennom turneringen, og hadde imponert stort i kvartfinalen. Den andre semifinalen gikk mellom de iberiske naboene Portugal og Spania.

I VM to år tidligere hadde Portugal og Spania møtt hverandre i et tett og intenst oppgjør, som spanjolene vant 1-0. Igjen pakket de laget sammen, og kjørte inn tøffere mannskap på midtbanen for å pakke inn og stagge Ronaldo. Det var likevel et håp om at kampen ville bli mer underholdende for den upartiske tilskuer, enn kampen mellom Spania og Frankrike i kvartfinalene. Portugal la seg høyt og la press på den spanske midtbanen, som var tvunget til å presse imot for ikke å få ballsikre portugisere for nærme egen 16-meter. Ronaldo hadde noen langskudd, men denne taktikken var eller noe som førte til få sjanser til noen av lagene. I denne kampen var det Portugal som hadde det spillemessige overtaket, og Spania – utypisk dem – ble løpende mellom. Men kampen ebbet ut til ekstra-omganger uten store muligheter, og snart viste Portugal tegn på tretthet og Spania fikk naturlig nok mer rom når portugiserne trakk seg lengre ned på egen banehalvdel. Men også ekstra-omgangene ebbet ut uten et avgjørende mål, og så var turneringens andre straffespark-konkurranse et faktum. De to første straffene ble begge reddet og lagene stod helt likt. De neste straffene ble satt, så traff Alves tverrliggeren og da Fábregas satte sin straffe i nettveggen, kunne Spania puste ut og feire at de var i sin andre EM-finale på like mange mesterskap. For Portugal – laget som aldri klarer å komme seg helt frem – ble dette nok et mesterskap der bildene av en tårevåt Ronaldo skulle oppsummere deres skjebne.

Den andre seminfinalen nok et mestermøte. Italia er et av få lag som kan vise til flere store og avgjørende triumfer mot Tyskland, men Löws mannskap kom til semifinalen dette året med 15 seiere på de siste 15 kampene i internasjonale turneringer. De første minuttene var det Tyskland som klart var i føringen, men en rekke store sjanser ga ikke mål. Italienerne – som kan spille giftig angrepsfotball når de må og før de får sitt første mål – spilte seg etter hvert inn i kampen, og det var Balotielli – som så langt i turneringen ikke hadde fått det helt til – som headet de blåkledde i ledelsen etter 20 minutter. Tyskland økte tempoet og satte Italias målvakt Buffon på flere prøver, men igjen var det Italia som scoret og også denne gang ved Balotelli, som sendte en suser inn i det lengste hjørnet, forbi Neuer i mål. Det var ikke helt fortjent, men slik er det med fotball – og med Italia. Andre omgang fortsatte som første, med den forskjell fra tidligere oppgjør at Italia ikke trakk seg tilbake og spilte forsvar-mur, men fortsatte å utfordre tyskerne. Det var likevel Tyskland som hadde mesteparten av spillet, og som hadde mer enn nok muligheter til å redusere og utligne. Utover i omgangen mistet tyskerne momentum i møtet med det italienske forsvaret, som kan være umulig å komme igjennom når det først har funnet formen. De tyske forsøkene ble mer og mer spredte, og det var ikke før like før full tid at reduseringen kom – på en litt tøft gitt straffe for hands, som Özil satte i mål. I sluttminuttene satte Tyskland inn frenetiske angrep, men det italienske forsvaret stod kampen ut, og alt i alt vant Italia fortjent og viste at når det kom til de store kampene var de like mye et turneringslag som Tyskland.

Torres

Med finalen var sirkelen fullendt. De to lagene spilte åpningskampen i gruppe 3 tre uker tidligere – da endte det 1-1 – mens Spania endte som gruppevinner. Da hadde det blitt en intens og jevnspilt kamp; nå stod mye mer på spill. På Olympia-stadion i Kiev – foran 63.000 tilskuere – ble publikum vitne til en klassiker i EMs historie.

Italia hadde løftet seg betraktelig i mesterksapets sluttspill og imponerte mange med solid spill i kampen mot Tyskland. Men det var Spania som var førende i denne kampen. De spilte langt mer aggressivt enn de hadde gjort mot både Frankrike og Portugal. Italia var også bestemte på å ville føre kampen, og la seg med høyt press, noe som skapte det rommet spanjolene ikke hadde fått i de to foregående kampene. Allerede etter 14 minutter sendte Iniesta en gjennombrudds-pasning til Fábregas, som trakk til seg både forsvar og keeper, før et kort innlegg traff pannen til en umarkert Silva og det stod 1-0.

Presset var nå på Italia, som kom fremover og skapte flere store muligheter. Men igjen ga dette rom til Spania, og kampen ble mer eller mindre avgjort fem minutter før pause, da Xavi sendte en ball tvers igjennom det italienske forsvaret, til en Alba på løp, som iskaldt sendte ballen forbi en utrusende Buffon.

Etter pausen var det et Italia i stormløp som møtte Spania, men de hadde også store muligheter. Kampen bølget frem og tilbake, men det var åpenbart at Spania var i føringen; de kunne kontrollere langt sindigere enn italienerne, som var desperate etter en redusering. Det avgjørende øyeblikket kom etter en times spill, da Motta måtte gå av banen med en strekk. Italia hadde da allerede brukt sine tre bytter og måtte spille resten av kampen med 10 mann. Selv om de kom på med flere store sjanser, gjorde det at de var en mann i undertall til at de hadde problemer med å så spillet inn i sitt spor. Og Spania la seg inn bakpå, for å kontrollere kampen i land. De sendte sine folk fremover, der Torres og Pedro hadde kommet inn, og skapte furore i det italienske forsvaret. Etter 84 minutter kom avgjørelsen, da først Torres smøg en stikkball fra Xavi rundt Buffon og fire minutter senere sendte en ball inn i boksen, der Mata enkelt kunne fastsette resultatet til 4-0.

Resultatet ble nok oppfattet som svært urettferdig av italienerne, som hadde spilt svært solid i sluttspillet, tross en litt ujevn start på turneringen. Men tross store muligheter og mangelen på en mann, ble de tidvis utspilt denne kvelden og finaleresultatet var det ikke noe å si på. Spania var – som første nasjon – EM-mester for andre gang på rad. Og første nasjon til å vinne mesterskapet som regjerende verdensmestere. Og de skrev mer historie: Torres ble den første spilleren til å score i to påfølgende finaler. Trener Vicente del Bosque ble den første treneren til å vinne EM, VM og seriegull for klubblag. Og turneringens beste spiller var igjen en spanjol: Andrés Iniesta. Triumfen var total for det spanske landslaget denne kvelden i Kiev – et landslag som med EM i 2012 skrev seg inn i historiebøkene som et av de beste landslagene i fotballens historie. Så fikk det heller være at mange mislikte den ballbesittende spillestilen og den defensive organiseringen som gjorde at når de gikk opp i ledelse, var det nesten umulig å komme tilbake og vinne over dem. Spanjolene brød seg i alle fall ikke med å bli beskylt for å være kjedelige. De var på toppen av internasjonal fotball og hadde resultater som intet landslag i moderne tid har vært i nærheten av.

Les alt om EURO 2012 på UEFAs hjemmeside
Les alt om EURO 2012 på Wikipedia

 

MESTERSKAPETS PROFIL
Det skulle selvsagt vært Andrés Iniesta det stod om her – arvtageren etter Xavi på det spanske landslaget, kåret til EURO 2012s beste spiller, og en av Europas største spillerprofiler de siste årene. Men la oss være litt generøse med den delen av et fotballag som oftest får skylden og sparken dersom spillerne ikke leverer.

Det har vært mange store europeiske trenere i EM siden 1960. Men bare én kan skryte av å stå med VM-pokalen i den ene hånden og EM-trofeet i den andre – samtidig. At på til har han også vunnet Champions League to ganger, og blitt seriemester to ganger. Og vunnet Interkontinental-cupen. Vicente del Bosque er så ujålete som det går an å bli – noen hevder dét var grunnen til at treneren for et av Europas beste klubblag i moderne tid fikk sparken på tross av eventyrlige suksesser – men kunne vært det, ettersom han er en av historiens desidert beste trenere.

Dagen etter at Spania røk ut av EM i 8-dels-finalen mot Italia, i EURO 2016, annonserte Del Bosque sin avgang som landslagssjef. I følge ham selv var det en avgjørelse han allerede hadde tatt. Dette mesterskapet skulle bli det siste til mannen med det værbitte og posete ansiktet, mannen uten de store faktene, treneren som spillere karakteriserer som ydmyk, upretensiøs og stille. Og likevel med teft og innsikt til å skape et av historiens beste landslag – og holde det der over flere mesterskap.

Han tok over som Spanias landslagstrener i 2008, var det et lag som nettopp hadde vunnet EM med Luis Aragonés. Spansk tiki-taka stil regjerte europeiske klubbturneringer og landslaget kunne skilte med en generasjon spillere som skrev fotball-historie. Fordi treneren stolte nok på dem til at de fikk spille den fotballen de hadde i seg. Få trenere har stolt så fordringsløst på sine spillere, som Del Bosque gjorde det.

Vicente del Bosque González ble født i Salamanca i 1950, i en arbeiderfamilie. Han lærte tidlig verdien av kollektiv innsats, der den enkelte gjøres sterkere gjennom støtten fra de rundt og der styrken øker om alle jobber mot samme mål. Som midtbane-spiller vant han fem serie-mesterskap og fire cup-finaler med Real Madrid. Som fotballtrener har han ved flere anledninger blitt kritisert for sin mangel på en klar taktikk, og fraværet av strategiske valg. Men det er nettopp denne hangen til å stole på at spillerne gjør jobben, som har gitt ham resultatene. Få vekk egoistene, ton ned store egoer, bygg lagfølelsen, skap en atmosfære av samhold og trygghet, og behold for all del roen – selv når det stormer som mest.

Resultatene taler for seg selv. Han var trener for Real Madrid i klubbens mest suksessrike periode i moderne tid (1999-2003), og ledet det spanske landslaget til historiske triumfer. Glem da fadesen i VM i 2014, der Spania røk ut allerede i gruppespillet, og skuffelsen i EM i 2016, der de røk ut i 16-dels-finalen. Husk heller treneren som gjorde Spania til malen for vakker fotball. La oss håpe han får en verdig arvtager.

 

SLUTTSPILL-RESULTATER

Gruppe A
Tsjekkia 6 / 2-0-1 / 4-5
Hellas 4 / 1-1-1 / 3-3
Russland 4 / 1-1-1 / 5-3
Polen 2 / 0-2-1 / 2-3

Polen – Hellas 1-1
Russland – Tsjekkia 4-1
Hellas – Tsjekkia 1-2
Polen – Russland 1-1
Tsjekkia – Polen 1-0
Hellas – Russland 1-0

Gruppe B
Tyskland 9 / 3-0-0 / 5-2
Portugal 6 / 2-0-1 / 5-4
Danmark 3 / 1-0-2 / 4-5
Nederland 0 / 0-0-3 / 2-5

Nederland – Danmark 0-1
Tyskland – Portugal 1-0
Danmark – Portugal 2-3
Nederland – Tyskland 1-2
Portugal – Nederland 2-1
Danmark – Tyskland 1-2

Gruppe C
Spania 7 / 2-1-0 / 6-1
Italia 4 / 1-2-0 / 4-2
Kroatia 3 / 1-1-1 / 4-3
Irland 3 / 0-0-3 / 1-9

Spania – Italia 1-1
Irland – Kroatia 1-3
Italia – Kroatia 1-1
Spania – Irland 4-0
Kroatia – Spania 0-1
Italia – Irland 2-0

Gruppe D
England 7 / 2-1-0 / 5-3
Frankrike 4 / 1-1-1 / 3-3
Ukraina 3 / 1-0-2 / 2-4
Sverige 3 / 1-0-2 / 5-5

Frankrike – England 1-1
Ukraina – Sverige 2-1
Ukraina – Frankrike 0-2
Sverige – England 2-3
England – Ukraina 1-0
Sverige – Frankrike 2-0

Kvartfinaler
Tsjekkia – Portugal 0–1
Tyskland – Hellas 4–2
Spania – Frankrike 2–0
England – Italia 0–0 eeo. / 2–4 etter straffespark-konkurranse

Semifinaler
Portugal – Spania 0–0 eeo. / 2–4 etter straffespark-konkurranse
Tyskland – Italia 1–2

Finale: Spania – Italia 4–0
Mål: Silva (14), 
Alba (41), 
Torres (84) og 
Mata (88)
Den olympiske stadion, Kiev. 
63,170 tilskuere. Dommer: Pedro Proença (Portugal)

Tekster © Pontano forlag

Reklamer