2000

88px-UEFA_Euro_2000_logo.svg

UEFA Euro 2000
10. juni – 2. juli 2000
Vertsnasjoner: Nederland og Belgia

Finale
Frankrike – Italia 2–1 (eeo.) Frankrike vant på Golden Goal

Toppscorere (5 mål)
Patrick Kluivert (Nederland) og Savo Milošević (Jugoslavia)

Tallenes tale
16 medvirkende lag. 85 mål på 31 kamper. Totalt 1,122.833 tilskuere, på åtte stadioner i 8 byer i to land:
I Nederland: Rotterdam, Amsterdam, Eindhoven og Arnhem.
I Belgia: Brussel, Brugge, Liège og Charleroi.

EURO 2000
Om mesterskapet i 1996 i perioder var preget av defensiv og negativ fotball, var dette snudd til langt mer angrepsvillig spill fire år senere. Det viser seg også i målprotokollen for det 11. europamesterskapet i fotball: Med 85 mål på 31 kamper er det hele 21 flere mål enn i det forrige EM, og er med det det mest målrike EM-mesterskapet i historien.

EURO 2000 skulle som mesterskapet i 1984 bli et ny, flott reklame for europeisk fotball, og har flere kamper som rangeres høyt på listene over tidenes EM-øyeblikk. Det var et mesterskap som kunne skilte med profiler som Figo, Raul, Paolo Maldini, Zinedine Zidane, deBoer-brødrene og Denis Bergkamp, Patrick Vieira og Thierre Henry, og toppscorere Patrick Kluivert og Savo Milosevic. Og da er fornærmende mange utelatt. Det skulle bli et nytt glitrende eksempel på europeisk fotball-kultur, og være med på å sementere det europeiske mesterskapet som verdens nest mest populære fotball-turnering.

For første gang ble mesterskapet arrangert av to nasjoner – Nederland og Belgia delte vertskapsrollen. Og særlig var det Nederland som skulle prege mesterskapet. Ikke bare var laget tilbake i mesterskapsform, tross interne stridigheter, men den nederlandske fanskaren sørget for å farge mesterskapet oransje. Men det var Frankrike som var de store favorittene. De hadde vunnet VM på hjemmebane to år tidligere, og kom til EM med ett mål – å gjøre seg selv historiske, som den første nasjonen som holdt VM- og EM-pokalen samtidig.

Dette var også det første – og til nå eneste – EM-mesterskapet Norge har klart å kvalifisere seg til. De stilte til kvalifiseringsspillet i gruppe med Slovenia, Hellas, Latvia, Albania og Georgia. Ikke avskrekkende motstand, men for alle med et snev av kunnskap om den norske landslags-historikken er det likevel en liten prestasjon at vi vant gruppen og ble direkte kvalifisert til sluttspillet. Så langt, alt vel.

De 16 kvalifiserte lagene (av 49 lag i kvalifiseringsrundene, med Nederland og Belgia automatisk kvalifisert) ble delt i fire grupper:

Gruppe 1: Portugal, Romania, England og regjerende mestere Tyskland

Gruppe 2: Italia, Tyrkia, Belgia og Sverige

Gruppe 3: Spania, Jugoslavia, Norge og Slovenia – som begge deltok i sluttspillet for første gang.

Gruppe 4: Nederland, Frankrike, Tsjekkia og Danmark – en gruppe der alle var tidligere EM-vinnere (selv om Tsjekkia i 1976 stilte som Tsjekkoslovakia og var delt siden de vant det året).

Kampene ble fordelt mellom fire nederlandske og belgiske byer, med finalen satt til Rotterdams Feijenoord stadion. I Nederland ble kampene spilt i Rotterdam, Amsterdam, Eindhoven og Arnhem. I Belgia gikk kampene i Brussel, Brugge, Liège og Charleroi.
A Netherland's fan the stands prior to kick off

Mesterskapets store overraskelse kom i Gruppe 1. Regjerende mestere Tyskland stilte i gruppe med erkemotstander England, Portugal og Romania. England var ute etter revansj etter semifinaletapet på straffekonkurranse mot Tyskland i forrige mesterskap, men måtte innse at de hadde statistikken mot seg: England hadde ikke slått Tyskland i et internasjonalt mesterskap siden VM-finalen på hjemmebanen i 1966.

Men mens Tyskland og England ladet opp med å snuble rundt i historie og tradisjoner, var det var Portugal som kom best ut. De slo England i åpningskampen (3–2), etter at England hadde gått opp til 2–0-ledelse. Et teknisk og taktisk portugisisk lag lot seg inne vippe av pinnen og svarte med et energisk angrepsspill som engelskmennene rett og slett ikke klarte å hamle opp med. Deretter slo de Romania 1–0, og knuste Tyskland 3–0 i den siste kampen. Dermed stod Portugal som gruppevinner, tross alle bookmakeres oddstabeller.
_60268328_shearerstill

England på sin side nøt en sjelden triumf, da de vant sin kamp mot Tyskland etter et tidlig mål av Alan Shearer. Det skulle bli det siste som hendte for dem i dette mesterskapet, verd å minnes. De hadde muligheten for avansement før den siste kampen mot Romania, men Romania hadde også den muligheten og tok den. De slo England 3–2, og England og Tyskland måtte innse at ingen av lagene hadde prestert i nærheten av å fortjene å komme til sluttspillet. Portugal tok med seg Romania til kvartfinalene, mens England og Tyskland ble sendt hjem. Nederlandsk og belgisk politi pustet lettet ut, for også dette mesterskapet hadde vært preget av vold og uroligheter av tilreisende hooligans, særlig før og etter oppgjøret de to nasjonene i mellom.

Mesterskapets første store skuffelse kom i gruppe 2, der vertsnasjonen Belgia overraskende røk ut allerede i gruppespillet. De vant åpningskampen mot Sverige (2–1) på King Baudouin stadion – en ombygd og omdøpt tidligere Heysel stadion, der det etter de tragiske hendelsene i 1985s Europacup-finale ikke var spilt europeisk cupfotball. Men så gikk de bort og tapte neste kamp mot Italia (2–0), og var dermed avhengig av seier da de møtte Tyrkia i siste kamp – som de også tapte 2–0.

Italia derimot, var i mesterskapsmodus og vant alle sine tre innledende kamper. De tok Tyrkia i første kamp (2–1), deretter Belgia og også Sverige i siste kamp (2–1). Sverige og Tyrkia hadde begge tapt første kamp, spilte uavgjort seg imellom i neste kamp i et målløst oppgjør, og hadde begge muligheten for avansement om de vant sin siste gruppekamp. Sverige tapte for Italia, mens Tyrkia altså vant over Belgia og kunne for første gang feire en overraskende kvartfinale-plass i et EM.

Den gruppen det her på berget var knyttet desidert størst oppmerksomhet til, var naturlignok gruppe 3. Norge deltok i mesterskapet for første gang, etter sin gruppeseier i kvalifiseringsspillet. Gruppen var ganske åpen, med Spania som favoritter. Jugoslavia var formelt ikke et land lengre, men var Serbia og Montenegro i tospann. De hadde kvalifisert seg – i samme gruppe som blant annet Kroatia, som Serbia formelt var i krig med – mens NATO bombet Jugoslavia for å få slutt på etniske utrenskninger og folkemord. Men når det kommer til fotball, er vi jo alle venner… Slovenia ville ikke være en del av Jugoslavia mer, og stilte som egen nasjon. De var en av de første nasjonene som trakk seg ut da Jugoslavia gikk i oppløsning, allerede i 1991, og holdt seg også mer passive i konflikten som løp løpsk utover i tiåret. Og som Norge var de mesterskaps-deltagere for første gang.
iversen

Norge var i fotball-rus etter gruppeseier og kom til EM med stor optimisme. De hadde kvalifisert seg til de to foregående VM og to år tidligere sensasjonelt slått Brazil i gruppespillet, og kommet til utslagsrunden. Det var derfor overraskende, men ikke veldig overaskende at Drillos menn i åpningskampen slo Spania 1-0, etter et mål av Steffen Iversen. I neste kamp gikk de derimot på en smell, da Jugoslavia slo dem 1-0. Fast bestemt på å safe gikk de på banen i tredje kamp for å sikre uavgjort mot Slovenia, ut i fra det håpet om at uavgjort ville holde dersom Jugoslavia vant over Spania – og det var ikke lengere utenkelig, eller også spilte uavgjort. Siden Norge hadde slått Spania i første kamp, ville de være videre på innbyrdes oppgjør. Men passivitet, feighet og defensive innstillinger lønner seg aldri i det lange løp.

For Spania hadde slått Slovenia i sin andre gruppekamp, og med seier i siste kamp ville de være gruppevinner, dersom Norge og Slovenia spilte uavgjort. Møtet med Jugoslavia ble en uhyre nervepirrende kamp, og dertil mesterskapets mest målrike oppgjør. Til da. Det stod helt likt til det nærmet seg full tid. Jugoslavia ledet 3-2. Men så satte spanjolene inn dødsstøtet, scoret to på overtid før dommeren rakk å blåse av kampen og vant det som mange hevder er de europeiske mesterskapenes beste fotballkamp.

Og Norge ble den store taperen, for Jugoslavia – med like mange poeng – slo Norge på innbyrdes oppgjør og Norges strategi hadde feilet. Spania og Jugoslavia gikk til kvartfinalene.

I gruppe 4 var utfallet kanskje ikke lettere å spå, men Nederland og Frankrike var klare favoritter, med Tsjekkia og Danmark som outsidere. Danmark hadde prestert lite siden EM-seieren åtte år tidligere mens Tsjekkia kom til finalen i mesterskapet i 1996, og begge hadde de hatt Tyskland som motstander i finalene. Nederland søkte en ny triumf, nå på hjemmebane etter mesterskapsseieren i 1988. Som gikk i Vest-Tyskland. Og de skulle komme til å dominere mesterskapet, selv om naboen i vest var den store favoritten til trofeet.

Frankrike slo Danmark 3–0 i gruppens første kamp, og Nederland tok Tsjekkia med et mål. I neste runde slo Frankrike Tsjekkia (2–1), mens Nederland slo Danmark 3 –0. Det betød at de stod om gruppeseier i siste oppgjør mellom Nederland og Frankrike, mens kampen mellom Tsjekkia og Danmark kun ble spilt for ærens skyld. Danmark – gamle EM-mestere – skulle i denne kampen ta en rekord de skryter lite av å inneha: Da de tapte 2–0 for Tsjekkia ble de det første og eneste laget i historien som har gått gjennom et EM-sluttspill med tre tap og ingen mål. Det er faktisk mesterskapets verste innsats noensinne.

Og med også Danmark ute, var alle tre skandinaviske lag dermed slått ut i gruppespillet. EURO 2000 ble ikke et godt mesterskap for den nordiske fotball-filosofien.
2095720

Kvartfinalene skulle inneholde flere kamper med flott fotball – og nye minneverdige oppgjør.

Kvartfinalene ble trukket slik:
Tyrkia – Portugal
Spania – Frankrike
Nederland – Jugoslavia
Italia – Romania

Den første kvartfinalen gikk mellom Portugal og Tyrkia. Portugal var høyt oppe etter gruppespillet, der de tok full pott. De hadde få problemer med å slå tyrkerne 2–0. Også Italia hadde full pott etter gruppespillet og hadde heller ikke store problemer med å slå Romania 2–0.

I oppgjøret mellom Spania og Frankrike ble det jevnere. Spania brant et straffespark sent i 2. omgang og Frankrike gikk til semifinalen.

I den andre kampen skulle Jugoslavia igjen være motstander i en kamp med mange mål. Oppgjøret mot Nederland ble en ellevill oransje fest, der Patrick Kluivert skrev seg inn i historien med sitt hat-truck, da nederlenderne smadret Jugoslavia hele 6–1. Og Jugoslavia fikk dermed også en rekord det ikke er hyggelig å skryte om: De har spilt i de to mest målrike kampene i EM-mesterskapets historie – og tapt begge.

I semifinalene tetnet det til. Alle lagene var nå mesterskap-favoritter. Både Portugal og Italia hadde gått gjennom mesterskapet uten tap, Frankrike hadde storspilt med en av tidenes beste midtbanekonstellasjoner og Nederland hadde prestert til hjemmefansens forventinger på hjemmebane. Og de hadde virkelig fordelen av hjemmepublikum, som til de grader hadde satt farge på mesterskapet.

Frankrike og Portugal klarte ikke å avgjøre kampen til full tid. Det stod 1–1 da ekstraomgangene ble blåst i gang, og var det ikke for at Frankrike ble tildelt et svært kontroversielt straffespark på en tilsynelatende hands, ville det nok gått til straffespark-konkurranse. Zinedine Zidane scoret og Frankrike gikk videre på Golden goal. Portugiserne ble rasende og endte opp i håndgemeng med dommeren, noe som førte til lange utestengelser for mange av spillerne. En trist sorti for et lag som virkelig hadde nådd store høyder i mesterskapet.
euro2000_trekearth

I den andre semifinalen ble det like dramatisk. Nederlenderne var naturlig nok favoritter, men nederlendernes flyt ble sakte men sikkert malt i biter av et metodisk italiensk lag. Selv med to straffespark til nederlenderne og en utvisning til italienerne, var det ikke nok til å oppfylle det nederlandske publikummets ønske om en ny EM-triumf. Det stod 0–0 etter full tid, det ble ingen mål i ekstra-omgangene og kampen gikk til straffespark-konkurranse.

Her reddet en opplagt målvakt for italienerne, Francesco Toldo (som at på til var reserve fordi Gianluigi Buffon var ute med skade) de to første nederlandske forsøkene. Italienerne satt sine straffer, bare Kluivert innfridde for de oransje og selv om Maldini brant sin straffe, kunne italienerne feire 3-1 seier da Bosvelt brant nederlendernes siste forsøk. Italia – litt mot mesterskapets gang – skulle møte Frankrike i finalen. En gedigen skuffelse for hjemmepublikummet og de nederlandske spillerne, som virkelig hadde vært med på å løfte mesterskapet.
Toldo_straffe

Finalen skulle bli nok en dramatisk kamp, i et mesterskap som blir husket for flere historiske gode oppgjør. De fleste hadde nok ønsket seg Nederland mot Frankrike, men da hjemmefavorittene røk ut i semifinalen var Italia et godt alternativ – om enn noe av et lite antiklimaks. Men de hadde på veien vunnet alle sine kamper, og var helt klart et av turneringens sterkeste lag.

Dog vet man med Italia at de sjelden står for de meste underholdende kampene, og slik ble det også her. Italia hadde nådd finalen med disiplinert forsvarsspill og effektivt angrepsfotball. De var gjerrige på ballbesittelsen og kunne være omstendelige. Frankrike på sin side, var midt inne i et av de historiske øyeblikkene da noen av verdens beste fotballspillere også fungerte sammen som et lag, men den samspilte energien som kommer av det.

Italia tok i finalen ledelsen etter 10 minutter inn i andre omgang, etter en tett og jevnspilt første omgang der det franske laget aldri klarte å spille seg gjennom et drillet italiensk forsvar. Italienerne spilte også langt mer offensivt enn både motstandere og publikum hadde fryktet/håpet på, og presset franskmennene like mye tilbake. Men med 1–0 la italienerne seg i velkjent stil bakpå. Frankrike presset, men italienerne holdt stand. Italienerne begynte å presse høyere, og kom til et par sjanser som kunne avgjort kampen i deres favør. Da 90 minutter var gått, trodde de fleste at italienerne skulle klare det, men 4 minutter på overtid hadde franskmennene et siste desperat angrep. Sylvain Wiltord sende en lav ball som den italienske keeperen ikke nådde, og sendte kampen – lik de to semifinalene – til ekstraomganger.
680993_w2

Det endte med avgjørelse på Golden goal – som i mesterskapet fire år tidligere. Italienerne måtte nå høyere på banen, franskmennene spilte for sine gjennombrudssjanser, og et lite minutt før dommeren blåste av den første ekstra-omgangen, smalt David Trezeguet ballen bak Toldo fra et innlegg, som så langt hadde vært en mur. Italienerne – som var sikre på å ta sitt andre EM-trofé etter seieren i 1968, måtte se seg slått på målstreken. Franskmennene derimot, kunne feire at de hadde oppnådd målet om å bli det første laget til å vinne EM som regjerende VM-mester. En historisk bragd.

Les alt om EURO 2000 på UEFAs hjemmeside
Les alt om EURO 2000 på Wikipedia

Mesterskapets profilFrance-00-01-euro2000-adidas-uniform-blue-white-red
I et mesterskap preget av fantastisk innsats fra store profiler, kan det syntes urettferdig å bare velge én. Men dette skulle bli Frankrikes mesterskap. Og den historiske EM-seieren – som betød at de som første nasjon stod som både regjerende VM- og EM-mestere – kom mye av at nasjonen hadde en midtbane av historisk kvalitet. Og den største spilleren av dem alle, var uten tvil Zinedine Zidane.

Zizou – som er kallenavnet hans – ble født i 1972 i Marseille, og døpt Zinedine Yazid Zidane (han har algerisk/berberske aner).

Som offensiv midtbanespiller preget han det franske landslaget siden debuten i 1994 og til han la opp som spiller etter VM i 1996. Hans nedskalling i VM-finalen i 2006 – hans annonserte siste kamp – var en sjokkerende exit for en karriere som får mange til å hevde at han faktisk er tidenes beste fotballspiller. Han er valgt til historiens nest beste europeiske spiller – bare slått av Johan Cruyff.

Zidane hadde en teknisk eleganse, et overblikk og en ballkontroll og sin følsomme pasnings- og skuddfot som svært få i historien kan matche. Han var en komplett begavelse, like god til å dominere midtbanene som foran mål. På det franske landslaget spilte han i en periode der de rundt tusenårsskiftet herjet de internasjonale turneringene, med VM-gull i 1998 og EM-gull i 2000 som høydepunkter; i VM-finalen scoret han to mål og han ble valgt som turneringens beste spiller i EM. Totalt scoret han 31 mål på sine 108 landskamper.

Han begynte karrieren for Cannes og Bordeaux før han gikk til Juventus. Da han i 2001 ble solgt til Real Madrid, for 75 millioner Euro, ble han verdens dyreste fotball-spiller. Han hadde da to seriemesterskap i Italia, og skulle få ytterligere suksess for spanjolene med både seriemesterskap i 2003 og Champions League-gull i 2002.

Han ble valgt som FIFAs Årets spiller tre ganger, i 1998, 2000 og 2003, og vant i 1998 Ballon d’Or.

For tiden er Zidane fersk trener for Real Madrid, og ligger i skrivende stund an til både suksess i den spanske ligaen og i Champions League. Han har et par år vært klubbens assistent-trener, under Carlo Ancelotti, og var med på å vinne både Champions League og den spanske cupen. Etter noen sesonger som hovedtrener for Real Madrids B-lag, Real Madrid Castilla, tok han over som hovedtrener for Real Madrid vinteren 2016.

SLUTTSPILLRESULTATER

Gruppe 1
Portugal
Romania
England
Tyskland
l
9 / 3-0-0 / 7-2
4 / 1-1-1 / 4-4
3 / 1-0-2 / 5-6
1 / 0-1-2 / 1-5
x
Gruppe 2
Italia
Tyrkia
Belgia
Sverige
l
9 / 3-0-0 / 6-2
4 / 1-1-1 / 3-2
3 / 1-0-2 / 2-5
1 / 0-1-2 / 2-4
x
Gruppe 3
Spania
Jugoslavia
Norge
Slovenia
l
6 / 2-0-1 / 6-5
4 / 1-1-1 / 7-7
4 / 1-1-1 / 1-1
2 / 0-2-1 / 4-5
x
Gruppe 4
Nederland
Frankrike
Tsjekkia
Danmark
l
9 / 3-0-0 / 7-2
6 / 2-0-1 / 7-4
3 / 1-0-2 / 3-3
0 / 0-0-3 / 0-8
x

Kvartfinaler
Tyrkia – Portugal 0–2
Spania – Frankrike 1–2
Nederland – Jugoslavia 6–1
Italia – Romania 2–0

Semifinaler
Portugal – Frankrike 1–2 (eeo.)
Nederland – Italia 1–3 (på straffespark-konkurranse)

Finale: Frankrike – Italia 2–1 (eeo.)*
Mål: Marco Delvecchio (Ita. 55), Sylvain Wiltord (Fra. 90+3), David Trezeguet (103)
Feijenoord Stadion, Rotterdam. 48,200 tilskuere. Dommer: Anders Frisk (Sverige)
* Frankrike vant på Golden Goal

Tekster © Pontano forlag

Reklamer