1988

351px-UEFA_Euro_1988_logo.svg

1988 UEFA European Football Championship
10. juni – 25. juni 1988
Vertsnasjon: Vest-Tyskland

Finale
Nederland – Sovjetunionen 2-0

Toppscorer (5 mål)
Marco van Basten (Nederland)

Tallenes tale
8 medvirkende lag. 34 mål på 15 kamper. Totalt 888.645 tilskuere, på åtte stadioner (München, Gelsenkirchen, Hamburg, Frankfurt, Düsseldorf, Hanover, Stuttgart og Köln)

Mesterskapet 1988
EM-sluttspillet i 1988 ga en etterlengtet triumf til en nye gullalder-generasjon, endte med en stor skuffelse for en medalje-sugen vertsnasjon, og var et siste møte med en tidligere stormakt i europeisk fotball.EM1988

Mesterskapet dette året ble tildelt Vest-Tyskland. To år senere eksisterte ikke landet mer; Vest- og Øst-Tyskland ble gjenforenet i 1990. Øst-Tyskland hadde for øvrig aldri klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill, og så med stor misunnelse på tvillingbrorens suksess. Men tross to mesterskaps-seiere hadde Vest-Tyskland siden seieren i 1980 bare tatt VM-sølv i mesterskapet i 1982; de røk ut allerede i gruppespillet i EM i 1984 og gikk på et nytt finaletap mot Argentina i VM i 1986. Forventningene til suksess på hjemmebane var med andre ord enorme.

Av de 32 lagene i kvalifiseringsrundene gikk syv videre til sluttspillet; vertsnasjonen var som tidligere automatisk kvalifisert. Den store overraskelsen i kvalifiseringsrunden var at regjerende mestere Frankrike ikke klarte å nå til topps i sin gruppe og røk ut. Ellers var det ikke bare tyskerne som hadde forventinger: England, Italia, Nederland og Russland hadde alle dominert sine grupper i kvalifiseringen. Outsidere var Danmark, som fikk det tøffere i sin gruppe, og Irland, som litt overraskende vant sin gruppe foran Bulgaria og forrige mesterskaps finalister Belgia og dermed kvalifiserte seg til sluttspillet for første gang.

Gruppe 1: Vertsnasjonen Vest-Tyskland, Italia, Spania og Danmark

Gruppe 2: Sovjetunionen, Nederland, Irland, som var kvalifiserte for første gang, og England.

Kampene ble spilt i følgende åtte byer: München, Gelsenkirchen, Hamburg, Frankfurt, Düsseldorf, Hanover, Stuttgart og Köln

Som i mesterskapet i 1984 gikk to lag videre fra gruppespillet til semifinaler, og bronse-finale ble ikke spilt. For øvrig var dette et mesterskap der det ikke ble delt ut ett eneste rødt kort, og ingen kamper endte 0-0 eller gikk til ekstra-omganger.van Basten

Tyskland stilte med det som er blitt stående som en legendarisk lagoppstilling til EM. Anført av Lothar Matthäus, ga stjerner som Andreas Brehme, Pierre Littbarski, Rudi Völler og Jürgen Klinsmann og med tidligere kaiser Franz Beckenbauer som trener, ga de de andre lagene i gruppen solid motstand. Tyskland begynte med uavgjort mot Italia, og vant deretter kampene mot Spania og Danmark. Kanskje ikke så enkelt som de hadde ønsket, men den tyske maskinen har det lille ekstra giret som gir resultatene de ønsket, og ikke overraskende ble de gruppevinnere. Danmark hadde åpenbart ting på gang, med spillere som Laudrup-brødrene, men måtte med tre tap slikke sårene og vente på bedre uttelling i mesterskapet fire år senere. Da Spania tapte sin kamp mot Italia og også mot Tyskland, ble det italienerne som fulgte Tyskland til semifinalene.

Gruppe 2 begynte med en litt betent kamp mellom to naboer med en kronglete historie. Irland hadde kvalifisert seg til sluttspillet for første gang, under lederskapet til Jackie Charlton, men måtte finne seg i lillebror-behandling av engelskmennene, som fotballens vugge går inn i hvert mesterskap med svoren tro på egen overlegenhet. Irland hadde ikke slått England på 40 år da de gikk på banen, og sjokkerte Europa ved å ta ledelsen tidlig i første omgang. England gikk i angrep, men irene hadde få problemer med å stå imot tannløse engelske spillerprofiler og stod kampen ut. At de hadde kvalifisert seg til EM var en triumf i seg selv; at de slo storebror England var ubetalelig. Mesterskapets første sensasjon var et faktum. Irland hold deretter Sovjetunionen til en sterk uavgjort, og kjempet tappert men tapte mot Nederland. For England derimot, skulle det gå fra vondt til verre. De ble slått av både Nederland og Sovjetunionen, og Bobby Robsons menn måtte slukøret reise hjem fra EM med tre strake tap.

Sovjetunionen hadde et lag som hadde godt over halvparten av spillerne fra klubblaget Dynamo Kiev, som to år tidligere hadde vunnet Cupvinner-cupen under ledelse av trenergeniet Valery Lobanovsky. Sensasjonen var derfor mindre da de slo Nederland i sin åpningskamp. De tok også Englands skalp og med uavgjort mot Irland, var de gruppevinner. Men nederlenderne hadde store ting på gang, og med seiere over både England og Irland tok de den andre semifinaleplassen.919778_w2

I semifinalene ble Vest-Tyskland trukket mot Nederland, mens Sovjetunionen skulle møte Italia.

Vest-Tyskland var med sitt sterke mannskap favoritter, etter en meget sterk innsats i gruppespillet. Men nederlenderne hadde en ny gullalder-generasjon på gang , som skulle klare det Cruyff-generasjonen aldri klarte! Med spillere som Frank Rijkaard, Ruud Gullit, Koeman-brødrene og ikke minst Marco van Basten – som nettet tre mot England – hadde de spillere som skulle dominere europeisk fotball til helt opp i våre dager. Tyskland tok ledelsen på straffe, kampen bølget frem og tilbake, tysk disiplin stod imot nederlandsk finesse, og da Nederland så fikk straffe tyve minutter før full tid, stod det likt igjen. Dette var vitamininnsprøytningen de behøvde, og satte inn en serie med angrep som resultert i et nytt van Basten-mål. Tyskland måtte sjokkert akseptere at de tapte finaleplassen i sitt eget mesterskap og ikke klarte det Frankrike hadde oppnådd i mesterskapet i 1984.

Den andre seminfinalen ble en tett og tøff kamp, der Sovjetunionen gikk rett i kroppen på italienerne. Det stod målløst til pause, før sovjeterne fikk hull på byllen etter femten minutter i andre omgang. To minutter senere øket de ledelsen og tross et massivt trykk fra italienerne, holdt de ut og sikret seg sin tredje – og siste – finaleplass i et EM. Men seieren hadde også en pris, fordi flere et par sentrale spillere måtte stå over finalen med for mange gule kort.f-1

Finalen ble spilt på Olympiastadion i München foran 72.308 tilskuere, hvorav de fleste naturlig nok var nederlendere. Nederland syntes å ha fortrengt at de ble slått av Sovjetunionen i gruppespillet og med en langt svakere sovjetisk midtbane enn tidligere, var det nå tiden for at nederlandske profiler skulle få skinne. Kampen ble en strålende oppvisning i glitrende angrepsspill, med store sjanser for begge lag. Endelig fikk Gullit headet i mål fra en ball fra van Basten og nederlenderne gikk i garderoben med 1-0 til pause. Sovjetunionen gikk ut for fullt i andre omgang, men kampen ble punktert da van Basten – med en volley for historiebøkene – fastsatte sluttresultatet. Hans femte mål for turneringen. Selv ikke en straffe i sluttminuttene klarte sovjeterne å sette og  kampen ebbet ut med at nederlendern mer og mer kontrollerte utfallet. Da kampen ble blåst av kunne «tulipanene» løfte sitt første internasjonale trofé og vite at de hadde vunnet fullt ut fortjent. En ny gullalder-generasjon hadde markert seg, og mesterskapet skulle for ettertiden bli husket i et oransje slør.

En annen nasjon gikk dermed over i historien. Sovjetunionen brøt sammen i årene som fulgte, og stilte i neste VM som et føderasjonslag. Sovjetiske klubber forsvant fra europeiske cuper etter hvert som nasjoner brøt ut av Sovjetsamveldet og den tidligere kjempe fra Øst – som ble én stor og mange mindre nasjoner – har siden aldri klart å heve seg i internasjonale mesterskap, slik de gjorde det frem til EM i 1988.

Her kan du se hele filmen om EM i 1988

Les alt om EM i 1988 på EUFAs hjemmeside
Les alt om EM i 1988 på Wikipedia

 

Mesterskapets profil800px-Valeri_Lobanovsky
Det er selvsagt fristende i en slik profilering å gå rett til Marco van Basten og la ham stå som symbolet på den nye gullalder-generasjonen i Nederlandsk fotball, som kom til å dominere EM i 1988. Men det er andre som også bør hedres, og om man et øyeblikk ser bort fra nasjonale politiske hensyn, er det klart at det også skjedde store ting på den andre siden av jernteppet hva gjaldt fotballens utvikling. Og hjernen bak denne utviklingen var trenergeniet Valery Lobanovsky, som ledet Sovjetunionen til EM-sølv.

Han ble født i 1939 og døde i 2002, og ble da utnevnt som Helt av Nasjonen Ukraina, landets høyeste æresbevisning. Dynamo Kievs stadion, som han ledet til et europeisk høydepunkt, ble også oppkalt etter ham. Han var selv elev ved Kievs Fotball skole nr. 1 og Ungdommens fotball skole, og spilte for Dynamo, som med ham vant det nasjonale mesterskapet to ganger. Han spilte for flere klubber og for Sovjetunionen i OL, og ble berømt for sin evne til å skru ballen dit han ville ha den og scoret derfor blant annet mange mål på cornere. (Noe som er ganske imponerende når man tenker på selve lær-fotballenes utforming for 50-60 år siden!)

Suksessen som spiller ga ham trenerjobb. I 1975 ledet han Dynamo Kiev til deres – og Sovjetunionens – første europeiske trofe da klubben vant Cupvinner-cupen (og igjen i 1986). Gjennom resten av tiåret og hele 1980-tallet var Sovjetunionen en sentral nasjon i europeisk fotball. Hemmeligheten bak hans suksess som trener var hans forståelse av spillerne og deres ferdigheter, en ufravikelig streng disiplinær holdning, men også det at han var den første til å innføre rene vitenskapelige metoder til trening og taktisk utvikling.

Fotball var ikke bare et spill til forlystelse og underholdning i Sovjetunionen. Som med all annen sport representerte den landet i propaganda-kampen mot vestlig imperialisme. De var da ikke redde for å gå nye veier i det å utvikle spillere og metodene rundt (noe den siste tids avsløringer av avanserte dopingmetoder viser). Treningsmetoder, medisinsk testing og utholdenhetsarbeid, tekniske ferdigheter – Lobanovsky hadde full tilgang til vitenskapsmenn og alle de ressurser han måtte ønske. Resultatet var et lag med sterke spillere, som var teknisk dyktige og som holdt et høyt press med kjappe ballvekslinger. Ikke ulikt dagens Barcelona.

Med sine seks regioner og millioner av spillere å velge mellom, var ikke dette bare en styrke for den nasjonale ligaen, men også et luksusproblem for en trener i en klubb som ble fremhevet av nasjonale myndigheter for å representere nasjonen. For som for å representere nasjonen. For en landslagssjef var nivået av gode fotballspillere enormt.

Lobanovsky var en mann som levde tett inntil historiens utvikling i Sovjetunionen. Hans meritter tok ham dypt inn i maktens irrganger, noe som både formet ham og avgjorde hans karrierevalg. Etter suksessen med Dynamo Kiev tok han over det sovjetiske landslaget, i flere perioder, med vekslende suksess, og kom tilbake til moderklubben og løftet den ytterligere for hver nye periode. Med seg til landslaget tok han sentrale spillere fra klubblaget, og EM-finalen i 1988 var i så måte et høydepunkt i landslagskarrieren. Som klubbtrener tok han Dynamo Kiev til en lang rekke nasjonale mesterskap og til Champions League-finalen i 1999.

Så kom glastnost og perestroika; Sovjetunionen gikk opp i sømmene og det enorme apparatet Lobanovsky hadde hatt til rådighet, gikk i oppløsning. Sovjetisk fotball forsvant, nesten over natten, da spillerne dro til de store ligaene i Europa for å spille. De nye nasjonenes lag og spillere behøvde mange år for å hente seg inn. Selveste Dynamo Kiev forsvant fra europeisk fotball i mange år, før den gamle kjempen begynte å riste av seg historiens støv.

Selv i dag er det bare enkelte klubber i Russland og Ukraina som er på et høyere europeisk nivå. Dertil kommer at i dag er vilkårene helt andre og kommersielle krefter viser seg med langt mer brutal kraft i en del av de tidligere øst-europeiske nasjonene. En mann som Lobanovsky hadde aldri fått den tillit og de ressurser han rådet over, i dag. Men i en klubb som Dynamo Kiev lever ikke bare minnene om gammel storhet; de ypper seg stadig frempå med en utvikling av den gamle stortrenerens tanker og visjoner.

 

SLUTTSPILLRESULTATER

Gruppe 1
Vest-Tyskland
Italia
Spania
Danmark
l
5 / 2-1-0 / 5-1
5 / 2 1-0 / 4-1
2 / 1-0-2 / 3-5
0 / 0-0-3 / 2-7
x
Gruppe 2
Sovjetunionen
Nederland
Irland
England
x
5 / 2-1-0 / 5-2
4 / 2-0-1 / 4-2
3 / 1-1-1 / 2-2
0 / 0-0-3 / 2-7
x

Semifinaler
Vest-Tyskland – Nederland 1–2
Sovjetunionen – Italia 2–0

Finale: Sovjetunionen – Nederland 0–2
Mål: Ruud Gullit (32), Marco Van Basten (54)
Olympiastadion, München. 62,770 tilskuere. Dommer: Michel Vautrot (Frankrike)

Tekster © Pontano forlag

Reklamer