1980

176px-UEFA_Euro_1980_logo.svg

1980 UEFA European Football Championship
11. – 22. juni 1980
Vertsnasjon: Italia

Finale
Vest-Tyskland – Belgia 2-1

Toppscorer (3 mål)
Klaus Allofs (Vest-Tyskland)

Tallenes tale
8 medvirkende lag. 27 mål på 14 kamper. Totalt 345.463 tilskuere på fire stadioner i fire byer (Roma, Milano, Napoli, Torino).

Mesterskapet 1980
Det sjette EM-mesterskapet kom med noen nyvinninger, og viktigst var økningen fra fire til åtte lag i sluttspillet. En annen viktig nyvinning var at vertsnasjon nå ble valgt ut før mesterskapet begynte, og at vertsnasjonen derved var automatisk kvalifisert til sluttspillet. Tidligere hadde vertsnasjon blitt valgt ut av blant de fire som hadde kvalifisert seg til selve sluttspillet. Ikke overraskende førte den nye ordningen til at mange nasjoner søkte om å få være verter. Valget falt på Italia, som dermed i fred og ro kunne se på at de resterende 31 andre UEFA-nasjonene kjempet om de syv tilgjengelige plassene.

Med økningen til åtte nasjoner, hoppet man derimot merkelig nok over både kvartfinale- og semifinale-rundene og gikk rett på bronse- og finalekampene. De åtte lagene ble fordelt på to grupper á fire lag, der alle gruppens lag møtte hverandre og gruppe-vinneren gikk rett til finalen, mens toer-lagene spilte om tredjeplassen. Det var første og eneste gang denne ordningen gjaldt.

Nasjonene ble fordelt slik:

Gruppe 1: Vest-Tyskland, regjerende mestere Tsjekkoslovakia, Nederland og Hellas, som deltok i sluttspillet for første gang.

Gruppe 2: Belgia, Italia, England og Spania.

Kampene ble spilt i Roma, Milano, Napoli og Torino.

Turneringen ble – tross nyvinningene – ikke det oppsvinget UEFA hadde håpet på. Det var forholdsvis lite publikum på kampene, med unntak av kampene med Italia (som sviktet hjemmepublikummet) og interessen for tv-kampene var så som så. 70-tallets angreps-orienterte fotball hadde veket for en langt mer defensiv anlagt spillestil hos flere nasjoner, noe som førte til en rekke kjedelige og målfattige oppgjør. Dessuten fikk man underveis problemer med hooligans og voldelige oppgjør i kjølvannet av kampene, noe som førte til at deler av publikum holdt seg unna visse nasjoners kamper.

Åpningskampen til EM 1980 mellom Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia i gruppe 1 ble sett av bare 15.000 tilskuere på Romas enorme Olympiske stadion. Den ble en traurig affære, som først fikk liv da Vest-Tyskland tok ledelsen i 2. omgang. Tsjekkernes mange stormangrep ga ikke uttelling, og tyskerne tok poengene. Vest-Tysklands neste kamp, mot Nederland, ble derimot en opptur, med over 50.000 på tribunene og flott angrepsfotball. Tyskerne vant til slutt 3-2, og en plass i finalen var mer eller mindre sikker.

Nederlenderne på sin side, hadde sluppet med skrekken i første kamp, der de møtte et overraskende aggressivt Hellas, men berget seieren. Da så Tsjekkoslovakia slo Hellas 3-1, mens Nederland og Tsjekkoslovakia spilte uavgjort seg i mellom, i en brytekamp mer enn en fotballkamp, kunne ingen av dem ta igjen tyskerne og det var de regjerende mestere som sikret seg plass i bronsefinalen på bedre målforskjell. At Vest-Tyskland så spilte 0-0 mot Hellas i den siste kampen, betød ikke noe siden ingen av lagene hadde noe å spille for. Tyskerne var allerede klar for finale, og sparte flere sentrale spillere. Grekerne bestemte seg for å vise seg frem, og tross resultatet var kampen en jevn og velspilt opplevelse, med flere store sjanser.

Clouds of tear gas rise from the terraces behind the England goal as Italian riot police try to control the hooligan element amongst the England following

I gruppe 2 brøt det ut bråk allerede under gruppens første kamp, mellom England og Belgia. De bare 7000 tilskuerne – hvorav de fleste var fulle engelske hooligans – laget et så heftig kvalm på tribunen, at politiet måtte ty til tåregass for å få roet dem. Kampen ble stanset i mange minutter i første omgang, til opprøret ebbet ut. Resultatet av bataljen ble 1-1, og urolighetene fortsatte i gatene etter kampens slutt. Dessverre var det slik engelske ”fans” skulle vise seg frem i internasjonal fotball gjennom tåret som fulgte.

Da Spania og Italia spilte 0-0 i sin kamp, var gruppe 2 etter første runde helt åpen. Belgia slo deretter overraskende Spania, mens Italia tok England, og i tredje runde slo England Spania mens Belgia spilte uavgjort mot Italia. Resultatet ble at Belgia tok en sensasjonell gruppeseier, med en seier og to uavgjort, foran Italia, med samme kamp-resultater. Belgierne vant på bedre målforskjell, og kunne forberede seg på å møte Vest-Tyskland i finalen, mens vertskapet slukøret måtte spille om tredjeplassen foran arge og skuffede hjemmefans.

Dette var det siste mesterskapet med en bronsefinale. Mange hadde ytret et ønske om å bli kvitt denne unødvendige kampen, og ble hørt for senere mesterskap. Denne kampen var i så måte et godt argument for å bli kvitt bronse-striden, for det ble en svært forglemmelig affære mellom Tsjekkoslovakia og vertsnasjonen. Det stod 1-1 etter ekstraomganger i en dørgende kjedelig kamp, og utfallet ble avgjort med straffespark-konkurranse. Her var det så jevnt at det måtte hele ni spillere til krittmerket, før italienske Collovati bommet og mesterne fra 1976, Tsjekkoslovakia, i det minste kunne løfte bronse-pokalen. Øst-europeisk fotball hang fremdeles med.

platte

Et av mesterskapets lyspunkt hadde vært fremveksten av en ny generasjon tyske stjerner, og at noen nasjoner hadde trent flittig og lært av sine bedre naboer. Overraskelseslaget Belgia hadde få tippet til finalen før mesterskapet, men de gjorde det med lekent, inspirert og offensivt spill. 1980-tallet skulle vise seg å bli en gullalder-periode for belgisk fotball, og mye skyltes suksessen med å nå EM-finalen, som folk i hjemlandet feiret som en seier i seg selv. Suksessen fikk et ekko i Danmarks triumf 10 år senere; EM har en rekke eksempler på at de små kan sparke bena fra under de store.

Tyskerne, ledet av en ung Karl-Heinz Rummenigge, hadde solide tradisjoner å forholde seg til internasjonale mesterskap. Belgierne på sin side, hadde bare vunnet to (!) kamper i internasjonale turneringer tidligere, og selv om de vant sin gruppe uten tap, var de outsidere i sin første EM-finale. Foran vel 50.000 tilskuere på Romas Olympia-stadion ble dette en kamp full av angrepsvillig fotball. Tyskerne tok ledelsen etter ti minutter ved Horst Hrubesch, og kjørte en kraftig angrepsserie mot et standhaftig belgisk forsvar. Belgierne kunne takke flaksen og en god målvakt – legenden Jean-Marie Pfaff – for at de fremdeles hang med i kampen.

I andre omgang ble det jevnere, og etter 75 minutter utlignet belgierne ved René Vandereycken på straffe. Kampen ble avgjort bare to minutter før full tid, med nok et mål av Hrubesch, og Vest-Tyskland ble således den første nasjonen som kunne løfte Henri Delaunay-pokalen for andre gang i mesterskapets historie. De ble også det første – og til nå eneste – laget som hadde mesterskapets toppscorer i tre mesterskap på rad. En fortjent seier og nok et bevis på at Vest-Tyskland var et maktsenter i europeisk fotball i denne perioden.

Les alt om EM i 1980 på UEFAs hjemmeside
Les alt om EM i 1980 på Wikipedia

Mesterskapets profilJean-Marie PFAFF Panini Bayern Munich 1985
Belgia skulle bli det store overraskelseslaget i Europeisk fotball på 1980-tallet. Det begynte med EM-finalen i 1980, er de svært overraskende spilte seg til finaleplass, og fortsatte med sluttspill i 1984 og semifinale-plass i VM i 1986. ”De røde djevlene” hadde slitt med internasjonale kamper i mange år, før det plutselig løsnet, og før EM i 1980 hadde de bare to seiere i internasjonale mesterskap. Men en første gull-generasjon av belgiske spillere – med keeper Jean-Marie Pfaff, backen Eric Gerets, midtbane-generalen Jan Ceulemans og med en senere tilvekst i Enzo Scifo – løftet under trener Guy Thys nasjonen til mesterlige høyder dette tiåret.

En helt sentral spiller i dette laget var den utadvendte og atletiske målvakten med det krøllete håret. Jean-Marie Pfaff ble født i 1953, og begynte sin karriere i den lille belgiske klubben Beveren på begynnelsen av 1970-tallet, som han vant både nasjonal serie og cup med. Han kom med på landslaget i 1976, og takket være suksessen de oppnådde på begynnelsen av 1980-tallet, ble han kjøpt inn til Bayern Munchen i 1982. Her fikk han seks år med stor suksess, blant annet vant klubben Bundesligaen tre ganger (1985-87) og den tyske cupen to ganger (1984 og 1986). For landslaget spilte han også i EM i 1984 og i VM i 1982 og 1986. Han hadde noen få år som aktiv etter Bayern Munchen, men la så hanskene i skuffen i 1988 – ”et par år for tidlig,” har han selv sagt.

I dag er han TV-stjerne i Belgia, og var stjerne i et reality-show om seg og sin familie, De Pfaffs, i årene mellom 2002 og 2012. Han utga også et par singler som plateartist på begynnelsen av 1980-tallet, men som med sitt korte virke som trener, var det en karriere som ikke løftet seg av bakken.

For innsatsen i VM i 1986 kom han på FIFAs All-Star Team, han ble IFFHSs Beste målvakt i 1987, og i 2004 ble han av Pele valgt ut som en av de 125 beste levende fotballspillere i verden. Det fins nok av tåpelige utnevnelser; viktigere er det at han har vært en stor inspirasjon for senere belgiske stjerne-keepere, som for eksempel Michel Preud’homme og Liverpools Simon Mignolet.

SLUTTSPILLSRESULTATER

Gruppe 1
Vest-Tyskland
Tsjekkoslovakia
Nederland
Hellas
l
5 / 2-1-0 / 4-2
3 / 1-1-1 / 4-3
3 / 1-1-1 / 4-4
1 / 0-1-2 / 1-4
x
Gruppe 2
Belgia
Italia
England
Spania
x
4 / 1-2-0 / 3-2
4 / 1-2-0 / 1-0
3 / 1-1-1 / 3-3
1 / 0-1-2 / 2-4
x

Bronse-finale
Tsjekkoslovakia – Italia 1-1
9-8 etter straffespark-konkurranse

Finale: Vest-Tyskland – Belgia 2-1
Mål: Horst Hrubesch (Tys. 10, 88), René Vandereycken (Bel. 75 straffe)
Stadio Olimpico, Roma. 47,864 tilskuere. Dommer: Nicolae Rainea (Romania)

Tekster © Pontano forlag

Reklamer