1968

176px-UEFA_Euro_1968_logo.svg

1968 European Championship
5. – 10. juni 1968
Vertsnasjon: Italia

Finale
Kamp 1: Italia – Jugoslavia 1-1 (eeo)
Kamp 2: Italia – Jugoslavia 2-0

Toppscorer (2 mål)
Dragan Džajić (Jugoslavia)

Tallenes tale
Fire medvirkende lag. Det ble scoret 7 mål på fem kamper. Totalt 299,233 tilskuere på tre stadioner (Roma, Napoli og Firenze).

Mesterskapet 1968
EM-sluttspillet i 1968 gikk av stabelen i Italia, som hadde funnet seg selv for gode til å delta i de to første mesterskapene. De fikk følge av England, verdensmestere i 1966 og som også hadde ignorert de to første mesterskapene. De to siste lagene var gamle kjenninger i EMs historie: Sovjetunionen og Jugoslavia.

Dette året skiftet mesterskapet navn fra European Nations’ Cup til European Championship. Det var også endringer i oppsettet av kvalifiseringen. Det ble slutt på utslagskampene og avgjørelse etter resultat med både hjemme- og bortekamp; inn kom gruppespill. Likevel beholdt man selve sluttspills-modellen, som betød at de fire lagene som kvalifiserte seg gikk rett til semifinaler. Riktignok ble det som en del av kvalifiseringen en kvartfinalerunde, der også vertsnasjonen måtte i ilden, men selve sluttspillet ble ikke utvidet før i neste mesterskap. Det deltok 36 lag i kvalifiseringen, i åtte grupper, hver med fire lag. Gruppevinnerne gikk videre til en egen kvartfinalerunde (hjemme-/bortekamp), før de fire siste lagene møttes i Italia.

England var som regjerende verdensmestere favoritter, og hadde slått Spania både hjemme og borte i kvartfinalene. Men i semi-finalen mot Jugoslavia, ble øst-europeerne for sterke, med en 1-0 seier. Resultatet ble nok i stor grad preget av et England fikk en mann utvist. Det endte med en skuffende bronsjekamp, der de som plaster på såret slo tidligere mestere Sovjetunionen 2-0.

Sovjetunionen hadde tapt sin semifinale-kamp mot vertsnasjonen – på myntkast! (for første og eneste gang i mesterkapets historie). Da det stod 0-0 etter ekstraomganger, ble det kastet mynt og Italia hadde hjemmeflaksen.

1968

Italia var kanskje ikke så sterke, for de klarte heller ikke vinne finalekampen mot Jugoslavia, som endte 1-1 etter ekstraomganger. Italienerne var skaderidd og Jugoslavene unge og hurtige i angrep. En finale avgjør man ikke på myntkast, så to dager etter den første kampen (10. juni), ble det satt opp omkamp. Dette er også første og eneste gang en finale har gått til omkamp. Til denne gjorde italienerne flere bytter, noe Jugoslavene ikke hadde mulighet til. Med friske ben vant italienerne enkelt 2-0 over slitne jugolsaver – og ble da også medlem av en eksklusiv klubb: Verts-nasjoner som har vunnet EM på hjemmebane.

Antall mål scoret i mesterskapet – 7 – er forresten det laveste antallet i noe EM-sluttspill.

Les alt om EM i 1968 på UEFAs hjemmeside
Les alt om EM i 1968 på Wikipedia

Mesterskapets profilzoff
Italienske Dino Zoff er en av mange legendariske målvakter som har utmerket seg mellom målstengene – ikke bare for azzurriene, men i EMs historie. Dino Zoff ble født 28. februar 1942, og debuterte på det italienske landslaget i den andre kvartfinalen i EM 1968 mot Bulgaria, og skulle bli en svært sentral spiller i italienernes mesterskapsseier på hjemmebane, med bare et mål mot over fire kamper.

Det skulle bli den første av mange triumfer som spiller, i en karriere som ble kronet med nok et mesterskaps-gull: I VM i Spania i 1982 ble Zoff den eldste spilleren i verden til å vinne gull, i en alder av 40 år og 3 måneder. Han ble dertil valgt som turneringens beste målvakt.

Zoff vil bli stående som en av de aller beste målvaktene i det 20. århundre; IFFHS har utropt ham som den tredje beste, etter Lev Yashin og englands Gordon Banks. Han var svært sterk, lynrask og med enestående posisjonering og en naturlig lederevne, var han en målvakt som holdt hodet kaldt i alle situasjoner.
Han har fremdeles rekorden for å ha holdt buret rent i internasjonale turneringer, med 1142 minutter mellom 1972 og 1974. Med sine 112 landskamper har han femteplassen på listen over landslagskamper for Italia.

Zoff oppnådde også triumfer som klubbspiller. Han slo gjennom i Montovia på begynnelsen av 1960-tallet, før han gikk til Napoli. Med Juventus – i årene 1972–1983 – var han med å vinne seks Serie A-tittler, to Coppa Italias, og en UEFA Cup-mesterskap, samt at de også nådde finalen i Mesterskaps-finaler (1972–73 og 1982–83) og ble nummer to i Intercontinental-cup-finalen i 1973.

Da han la opp som aktiv spiller, ble han trener og ledet bla. det italienske landslaget til finalen i Euro 2000 (der de tapte 2-1 mot Frankrike eeo.). Med sin tidligere klubb Juventus vant han en double i 1989-90-sesongen: UEFA-cupen og Coppa Italia.

I 2014 publiserte han sin selvbiografi Dura Solo un Attimo la Gloria – ”æren varer bare et øyeblikk”.

SLUTTSPILLSRESULTATER

Semi-finaler
Italia – Sovjetunionen 0-0 eeo. (Italia videre på myntkast!)
Jugoslavia – England  1–0

Bronse-finale
England – Sovjetunionen 2–0

Finale: Italia – Jugoslavia
Kamp 1: Italia – Jugoslavia 1-1 (eeo)
Mål: Dragan Džajić (Jug. 32), Angelo Domenghini (Ita. 80)
Stadio Olimpico, Roma. 68,817 tilskuere. Dommer: Gottfried Dienst (Sveits)
Kamp 2: Italia – Jugoslavia 2-0
Mål: Luigi Riva (12), Pietro Anastasi (31)
Stadio Olimpico, Roma. 32,866 tilskuere. Dommer: José María Ortiz de Mendíbil (Spania)

Tekster © Pontano forlag

Reklamer